Konfirmasjon

I går feiret vi konfirmasjonsdagen til søskenbarnet mitt. Det var en nydelig dag sammen med konfirmanten, familie og venner. Fine taler, god mat, og en av de varmeste dagene i løpet av denne uka jeg har vært her.


Denne mandagen her skal nytes til det fulle. Med både avslapning, mat og shopping. I morgen vender jeg nemlig hjemover til Oslo igjen. Og selv om det er litt trist, kjenner jeg at det skal bli litt deilig også.

Bildedryss fra Spania

Nyter ferien her i Spania. Har vært her nå siden tirsdag, og har faktisk fått vært skikkelig turist, og utforsket både Albir og Altea. Altea var skikkelig nydelig. Spesielt gamlebyen. De neste dagene skal jeg slappe av mest mulig, og nyte tid med familien. På søndag skal vi i konfirmasjon til søskenbarnet mitt, så det var egentlig det vi kom her for. Men vi slo like gjerne to fluer i en smekk: og kombinerte både konfirmasjon og en ukes ferie i varmen. Deilig.

Ting tar tid

God morgen og god onsdag dere. I dag sov jeg helt til klokka 09!! Kan ikke huske sist det hendte. Sov hele 11 timer, uavbrutt. Så utrolig deilig. Våknet og var litt i koma, men har nå fått meg et par kopper kaffe, og er nå klar for en ny dag.

Jeg er fortsatt innlagt, og skulle egentlig skrives ut nå på fredag. Men siden jeg trenger litt mer tid, og trenger mer behandling så skal jeg være her på denne avdelingen til tirsdag, og så skal jeg videre på en annen avdeling her på tirsdagen. Fordi denne avdelingen jeg er på nå er egentlig en kortidsavdeling, og dermed skal jeg overføres til en langtidsavdeling. Planen er at jeg skal være på den andre avdelingen først en uke, og så får jeg en permisjon når jeg skal reise til Spania. Ser så fram til en uke i sol og varme! Men mest ser jeg fram til å få møte familien min igjen. Savner dem så utrolig masse. Når jeg kommer hjem fra Spania skal jeg tilbake på avdelingen om jeg har behov for det. Plassen min blir i alle fall holdt opptatt til meg, sånn at jeg skal komme tilbake etter Spania-turen. Jeg skulle egentlig reise direkte fra Spania til Nord-Norge, slik at jeg skulle ha påskeferien min der. Men slik blir det ikke nå. Det er selvsagt litt kjipt, men helsa må komme først, og da blir det sånn som det blir. Å reise hjem til Nord-Norge kan jeg jo gjøre når som helst, så når jeg er klar for det så blir det nok en liten tur nordover. Har tross alt ikke vært der siden November, så det begynner jo å bli en stund siden. Men siden jeg skal møte familien min i Spania er det ikke verdens undergang. Får jo faktisk en hel uke sammen med dem der. Så det er godt.

Jeg slår meg mer og mer til ro med tanken om at ting tar tid. Tålmodigheten min øves opp, og jeg må bare akseptere at prosessen ikke går så fort som jeg gjerne skulle ønske. Det viktigste er jo at jeg ikke får det så travelt at jeg skrives ut for tidlig, og at jeg faller tilbake til der jeg var. Det er jo ikke ønskelig, så da er det jo faktisk en bra ting at behandlerne mine gir meg mulighet til å få mer hjelp, og at de råder meg til det. Jeg kjenner meg heldig som blir møtt på en så god måte, og at jeg får tilbud om den hjelpen som er best for meg akkurat nå.

Jeg tar små skritt hele veien. Små skritt i riktig retning. Så går prosessen litt opp og ned. Så går dagene litt opp og ned. Jeg minner meg selv på at to skritt frem og ett tilbake, fortsatt er fremgang, og at jeg fortsatt beveger meg i riktig retning. Små skritt er likevel fremgang. Det skal bli bra til slutt. Livet mitt er verdt å kjempe for. Så får jeg bruke de kreftene jeg har på det, og så får det ta den tiden det tar. Ting tar tid, men livet er jo ikke ett kappløp. Jeg skynder meg sakte.

Og så må jeg bare nok en gang si tusen takk for så mange gode meldinger og gode ord. Det er så fint å høre at dere setter pris på åpenheten min. Og jeg blir så rørt når jeg hører at min åpenhet har hjulpet flere av dere.

Vi blogges plutselig igjen! Klem fra meg ❤

Ti små lysglimt på en lørdag

God formiddag folkens, og god helg. Jeg sitter her i senga og tenkte jeg skulle stikke innom å skrible noen ord. Dere som har fulgt meg en stund vet jo at jeg har hatt ett «takknemlighets-prosjekt» nå i cirka ett års tid eller noe. Der jeg skriver ned 3 ting jeg er takknemlig for hver dag, såkalte lysglimt eller livslys som jeg liker å kalle dem. I dag skrev jeg ned litt flere. De siste dagene har vært enormt tunge, dermed har det ikke blitt så mange punkter. Og det er helt greit. Sånn er livet noen ganger. I dag er en litt enklere dag, og i dag klarte jeg å kjenne på mange ting som jeg er takknemlig for. Dermed tenkte jeg at jeg skulle stikke innom og dele ti takknemligheter med dere.

  1. Koselige meldinger fra kjente og ukjente.
  2. At jeg har en så flott familie og gode venner som bryr seg om meg.
  3. Rommet mitt her på avdelingen er så koselig etter jeg pynta litt.
  4. Det er helg, og jeg har tid til å slappe.
  5. Andreas (mannen min) kom på besøk til meg, og vi gikk en tur på cafe og tok en kopp kaffe og skravla litt.
  6. Det er helt nydelig vær ute. Sol og plussgrader. Herlig å kjenne at sola varmer i ansiktet.
  7. Fikk pakke i posten fra mamma Laila. Hun har strikket Tirilgenseren til meg, og jeg er så fornøyd. Tusen takk mamma ❤
  8. Jeg sov faktisk ganske godt i natt. Eller jeg sov en del mer enn jeg har gjort på en stund, så det var ganske deilig. Våkner sjelden uthvilt siden jeg sover så dårlig, dermed er det så deilig når jeg faktisk får meg en god natts søvn.
  9. Det er håndballkamp på tv’n i dag. For dere som ikke har fått det med dere så er jeg over gjennomsnittet glad i håndball, og elsker når håndballjentene spiller. I helgen er det golden league, og i dag skal Norge spille mot Romania. Gleder meg!
  10. Min koordinator her på avdelingen kommer på jobb i ettermiddag/kveld. Det er hun jeg kjenner best her, og hun er så utrolig hyggelig og god å prate med.

Håper dere får en god lørdags ettermiddag/kveld.
Så blogges vi plutselig!

Tanker etter dagens møte med en idrettspedagog

I dag hadde jeg ett møte med en idrettspedagog som jobber her på avdelingen. Vi pratet mye rundt det faktumet at jeg lenge har vært ett «alt – eller ingenting» menneske. Jeg har så lenge jeg kan huske vært styrt av høye krav og forventninger til meg selv, en hverdag som har hatt en tendens til å gå i ett alt for høyt tempo, og en tanke om at jeg alltid til alle tider skal prestere på alle området i livet mitt. Jeg har hatt høye kraver til mine prestasjoner, da spesielt med tanke på skole og trening. I tillegg som jeg har forventet at av meg selv at jeg skal klare å stå i det sosiale, og stille opp for alle og en hver rundt meg. I perioder der jeg har hatt det alt for vanskelig har jeg gått på en smell eller to. Dermed har jeg havnet i en vond og vanskelig sirkel av slitenhet og utmattelse, uten verken lyst eller krefter til å få til ting. Hverdagen har blitt ett ork, og det å klare å komme seg opp og ut har blitt meget vanskelig.

Vi pratet mye om det at jeg forventet at jeg skulle klare å være/gjøre 100% på de fleste områder i livet mitt. Vi pratet om det at jeg har strukket meg så langt så mange ganger, for å få til nettopp dette. Også pratet vi mye om at jeg må fortsette å lytte til min egen kropp og mine behov, og jobbe for å finne en best mulig balanse mellom de ulike tingene i livet mitt. For eksempel når jeg begynner å studere igjen, at jeg ikke kan forvente av meg selv at jeg skal klare å bruke så mye tid på skole som jeg har gjort. I tillegg til at prioriteringene mine på andre områder må bli annerledes. Kravene til å skulle være «på» på alle mulige områder i livet er alt for høye. Dette er noe jeg har jobbet med en stund – men som jeg likevel må fortsette å øve meg på. Balanse er nøkkelen for at jeg skal klare hverdagen min best mulig. Balanse er også nøkkelen til at jeg skal klare å bedre både den psykiske og den fysiske helsa mi.

Balanse når det kommer til aktivitet og trening var også ett tema i dag. Vi snakket litt om hvor viktig det å være i fysisk aktivitet har vært for meg. Vi snakket om at jeg alltid har vært ei aktiv jente, som har funnet glede og nytte av fysisk aktivitet og idrett. Akkurat nå sliter jeg veldig med å klare å finne en mellomvei. Akkurat nå sliter jeg veldig med at fysisk aktivitet blir styrt av tvangen min, og at det ikke er noe som blir lystbetont. Dermed må jeg jobbe med å begrense meg, og kanskje for en periode gjøre det minst mulig. Samtidig som at jeg bør komme meg ut på små turer, siden det i utgangspunktet er noe som gjør meg godt. Men at jeg/vi da må legge en plan på hvor ofte dette skal være, og finne ut av når det er tvangspreget, og når det er noe som gjør meg godt og som gir glede.

Min perfeksjonisme har uten tvil blitt overført til mat og trening. Det har ikke bare handlet om å skulle prestere på skole og i det sosiale. Spiseforstyrrelsen min har også vært preget og styrt av mine perfeksjonistiske tanker. Her på avdelingen er det felles aktiviteter, slik som ballspill, yoga, turer og styrketrening. Jeg synes at det er ekstra vanskelig å skulle klare å være med noe av det, og skulle klare å være i aktivitet eller trene sammen med andre. Nettopp fordi at jeg blir så redd for å ikke være god nok, eller livredd for å gjøre noe «feil». Vi satt ett mål om at jeg skal prøve å være med på et par aktiviteter sammen med andre, og at vi i ettertid skal snakke om hvilke tanker som kommer. Jeg skal prøve å kartlegge når tvangstankene og tvangshandlingene mine knyttet til fysisk aktivitet kommer, og snakke om hvordan jeg kan håndtere dem på best mulig måte. At fysisk aktivitet er viktig for både min fysiske og min psykiske helse er det ingen tvil om. Men jeg trenger å lære meg å finne den balansen. Slik at det ikke trenger å være alt-eller-ingenting.

Jeg har forresten fått mange spørsmål om hva jeg tenker om trening i forhold til spiseforstyrrelser. Og der vil jeg bare presisere at det ikke finnes noen fasit på dette. Jeg jobber for å klare å være i aktivitet, men i mye mindre grad enn tidligere. Og å finne måter å trene på som styrker meg og ikke bryter meg ned. Men til deg som lurer på dette, så anbefaler jeg deg å rådføre deg med en lege, behandlere, ernæringsfysiolog, idrettpedagog eller ulike brukerorganisasjoner som jobber med spiseforstyrrelser. For eksempel SPISFO eller ROS. Vi er alle forskjellige, og hva som lurt for meg, er nødvendigvis ikke lurt for deg. Det er viktig for meg å få sagt.

Nå har vi nettopp hatt middag, så nå er det dags for ettermiddagskaffen, før jeg får besøk av Andreas. Han har fortsatt ikke vært her, siden jeg har vært for sliten til å ta i mot besøk. Men i dag kommer han en liten tur, og det skal bli godt å se han igjen.

Forresten – før jeg glemmer det, så må jeg bare si TUSEN TAKK for alle tilbakemeldingene etter forrige innlegg.
Så utrolig fint å høre at dere setter pris på åpenheten min. Dere er gode!

Vi blogges plutselig ❤ Tonje Vold

Livsoppdatering og tanker i fra denne fruen her på casa psykiatrisk

Livet er sannelig ikke for pingler. Jeg har sagt det før, men kjenner ett behov for å si det igjen. Antageligvis mest fordi denne tanken har streifet gjennom hodet mitt mye i det siste. Jeg har fått kjenne på kroppen hvordan både den fysiske og den psykiske helsa mi ikke har spilt helt på lag med meg. Tvert i mot. Livet har vært skikkelig vanskelig – en god stund nå. Det er vel ingen hemmelighet, og egentlig ikke noe nytt heller. Men de siste månedene har det på mange områder blitt vanskeligere. Jeg har klamret meg fast til spiseforstyrrelsen, som har kjentes ut som en livbøye, min trygge havn, og jeg har virkelig måtte bruke alle krefter til å jobbe for å velge livet – å velge tilfriskning. Det har og er ikke enkelt. Og jeg og de rundt meg innså vel etter en stund i en vond og vanskelig spiral at jeg trengte litt mer hjelp til å komme meg på rett kjøl igjen. At jeg trenger støtte, hjelp, hvile og behandling. For min del har det kjentes ut som ett personlig nederlag, samtidig som jeg har følt meg modig fordi jeg gir de sjansen til å hjelpe meg, og fordi jeg gir behandlere den tilliten at jeg er villig til å prøve å få til endring, i stedet for å velge det vonde, og det som kjennes trygt.

Fredag sjekket jeg inn på casa psykiatrisk, en åpen psykiatrisk avdeling, hvor jeg skal få litt mer hjelp. Jeg fikk svar på henvisningen for noen uker siden, så jeg har vært klar over det en stund. Jeg har prøvd å forberede meg mentalt, hvertfall så godt det har latt seg gjøre. Likevel kom klumpen i magen, og angsten i brystet i det jeg satt foten min innenfor dørene her på fredag. Det er skummelt å åpne seg, det er skummelt å vise de som jobber her den tilliten som trengs for at de skal kunne hjelpe meg best mulig. Likevel skal jeg gjøre mitt beste, og gi dem og dette opplegget en sjangs. Fordi jeg har så mye å tape om jeg ikke fortsetter å prøve, om jeg ikke fortsetter å kjempe. Jeg valgte aldri sykdom, jeg valgte aldri å bli syk. Men jeg kan velge livet, og gjøre det jeg kan for å for å bli bedre. Men da trenger jeg god støtte og hjelp, selv om det er jeg som må gjøre jobben. Men jeg kjemper – virkelig, og det kjennes på denne kroppen, det kjennes på psyken. Jeg er sliten. Jeg trenger hvile for å orke å ta kampen. Jeg trenger trygghet for å våge. Jeg trenger at noen hjelper meg til å finne ut av hvem jeg er oppi alt dette. Jeg trenger at noen minner meg på hva slags styrke som bor inni meg. For jeg har så lett for å glemme det selv. Mest av alt trenger jeg mennesker som kan holde på håpet for meg, når jeg selv ikke klarer å se det. Jeg har mange rundt meg som gjør nettopp dette. Som håper og heier, støtter og viser sin omsorg. Det setter jeg så utrolig stor pris på. Tusen takk til hver og en av dere. Jeg klarer ikke alltid å verken gi uttrykk for eller vise hvor mye det betyr for meg. At dere står der, at dere er der, på sidelinjen, når jeg tenker at jeg ikke skal være en byrde, når jeg tenker at jeg skal klare alt på egen hånd. Jeg håper at dere har forståelse for at jeg trenger en viss avstand, at jeg trenger å fokusere på meg og at jeg ikke har krefter til å gjøre så mye for å pleie mine relasjoner. Sånn er det akkurat nå. Men takk for at dere står der, og at dere viser meg tålmodighet og omsorg. Det betyr mye. Virkelig.

Planen er at jeg skal være her noen uker, for stabilisering. Det er en frivillig innleggelse, på en åpen avdeling, hvor jeg får permisjoner om jeg vil og orker det. Jeg får samtaler og oppfølging av psykiater og lege, i tillegg til at mye av oppholdet handler om miljøterapi for at jeg skal få mest mulig stabilitet. Siden jeg er på ett stabiliseringsopphold er målet at jeg skal ha nytte av støtten jeg kan få der, og klare å fange opp triggere og ta kontakt med personalet når angsten og tankekjøret blir for mye. Det er mange aktiviteter på huset, og jeg blir oppmuntret til å ta del i det jeg klarer. Lysten til å gjøre noe særlig kjenner jeg ikke så veldig på, så jeg skal forsøke å ikke lytte til lysten, men i større grad hva jeg har behov for. Og da hva som vil hjelpe meg i hverdagen. Jeg håper at dette oppholdet kan gi meg litt krefter, mot og styrke til å klare å fortsette å ta gode valg for meg selv og mitt liv. Jeg forsøker å minne meg selv på hvor langt jeg er kommet på alle disse årene. Jeg prøver å minne meg selv på at jeg så mange gang har klart å komme meg opp av dette mørket, av denne gjørma av angst og vonde tanker. Jeg kan ikke gi meg nå. Men akkurat nå trenger jeg litt mer hjelp, og jeg prøver å jobbe for at det ikke skal kjennes ut som ett nederlag, men at det heller er en god ting at jeg i den graden jeg klarer tar i mot den hjelpen jeg kan få.

Jeg vet ikke hvor aktiv jeg kommer til å være på bloggen og sosiale medier fremover. Jeg vet bare at andre ting må komme i første rekke, og at det andre får komme i andre rekke, alt etter når kreftene og tiden strekker til. Jeg skriver mye, men da mest for meg selv. Samtidig har åpenheten min vært viktig for meg, for at skammen skal få minst mulig plass i livet mitt. Jeg vil fortsette å være åpen, ikke om alt selvfølgelig, fordi mine personlige grenser er viktig. Men det regner jeg med at dere skjønner. Likevel vil jeg fortsette å skrive og dele noen ting om min reise i dette livet, om oppturer og nedturer, fordi jeg vet at det er noe som først og fremst hjelper meg, men også har hjulpet og hjelper andre rundt meg. Jeg heier på åpenhet, jeg heier på å sette grenser for seg selv rundt hva man velger å dele, og jeg heier på å knuse tabuer og våge snakke om livet slik det kan være. Nettopp det at livet ikke er en dans på roser, og at vi alle i ulik grad vil støte på utfordringer og sykdom i livet. Jeg tror at det fortsatt er mer sosialt akseptert å fortelle om at man har blitt rammet av fysisk sykdom, enn psykisk sykdom. Det er fortsatt mye skam rundt det å slite, forsåvidt både fysisk og psykisk. Men vi må ikke være så naive og tro at alle rundt oss lever i beste velgående med bare solskinnsdager. Livet består av oppturer og nedturer. Livet består av gode dager og dårligere dager. Livet består av relasjoner, mestring, utfordringer og opplevelser. Og for meg er desverre mesteparten av min tid og mitt liv preget av utfordringer og psykisk sykdom. Slik er det akkurat nå. Sånn er det bare. Men jeg jobber iherdig med meg selv. Jeg kjemper. Jeg kjemper en kamp som er viktigere enn alt annet. Kampen for meg selv og mot meg selv. Den kampen er viktig. Helsa må komme først. Selv om det sitter langt inne å akseptere. Og når jeg føler meg som en byrde, når jeg føler at jeg burde klare alt dette alene, må jeg minne meg selv på at vi mennesker trenger andre mennesker. Jeg må minne meg på at jeg trenger andre mennesker. Vi var aldri ment til å klare oss helt alene. Mennesker trenger mennesker. Jeg trenger mennesker.

Jeg er ikke bitter over min situasjon slik den er nå. Likevel synes jeg at det er vanskelig å akseptere den. Likevel kan jeg kjenne stor fortvilelse og frustasjon over at ting er slik det er. Da kommer skammen og setter seg i ryggmargen. Da trenger jeg at jeg og andre rundt meg forteller meg at jeg har lov til å føle, at jeg har lov til å kjenne på frustrasjon og fortvilelse. Da trenger jeg å erfare at det ikke er farlig. Da trenger jeg å bli minnet på at fortvilelse og frustrasjon er tillatt, og at det er viktig at jeg kan kjenne på det uten at det trenger å bli helt altoppslukende og overveldende. Personalet her er her for å hjelpe meg til det. De har allerede strukket ut en hånd, og nå er det jeg som må våge å ta i mot den. Det er lettere sagt enn gjort. Men jeg er på veien. Nok en gang må jeg øve meg på å heve stemmen. Nok en gang må jeg øve meg på å kjenne etter og formidle hva mine behov er. Det er lettere sagt enn gjort. Ofte stopper ordene opp i halsen. Da er det en trygghet å vite at jeg ikke alltid trenger å si så mye, men at jeg kan få formidlet det på andre måter. Noen ganger er det distraksjon i fra mitt eget hode og tanker som hjelper, og noen ganger er det nettopp det å klare å sette ord på hva som skjer i meg, eller hva jeg tenker på. Andre ganger er det hvile. Behovene er mange, og de er ikke de samme alltid. Vi trenger ulike ting i ulike situasjoner. Det å kjenne etter kan være skikkelig vanskelig. Spesielt når behovene har blitt forsøkt skyvd unna, og følelsene har blitt taklet på alle mulige måter. Det er en øvelse. Jeg øver meg på ordene. Jeg øver meg på å kjenne etter hva mine behov er, og klare å ytre dem der det er nødvendig.

Vel det var litt i fra mitt hode og mitt liv akkurat nå. Vi blogges plutselig igjen. Sender dere alle sammen de beste ønsker. Og til deg som sliter: så kan jeg fortelle deg det at du ikke er alene. Vi er mange som kjemper hver vår kamp. Ikke gi deg. Jeg heier på deg. Og til alle venner, familie og til dere som følger meg på bloggen og instagram: tusen takk for all støtte og gode ord. Det varmer mitt hjerte.

Vinteren kan være lang og kald, men våren den kommer med vakker fuglesang

Hvor skal jeg begynne?? Først og fremst: hallo, ikke for å være kjip, men kan vi plis snakke litt om dette været som har vært utenfor rutene i Oslo de siste dagene? Jeg begynte å gråte i dag fordi jeg ble så glad og så rørt på grunn av dette fine været. Den NYDELIGE sola som varma i kinnene, og som lagde fregner på nesa mi. Den fantastiske lyse sola, som skinte opp gatene, som lyste opp ansiktene og hjertene til store deler av oslo’s befolkning. Mennesker som kom løpende ut av sine mørke huler, klar for å nyte, klar for å føle. Gladmusikk på ørene, mennesker som sitter ute på benker og stoler, prater med hverandre, drikker kaffe og nyter noen stråler med håp, noen stråler med glede.

Jeg tok på meg solbriller i dag – optimisten sin det – sikker på at dette godværet var kommet for å bli. Eventuelt så hadde jeg sjekka værmeldinga, og håpa på at hun der flotte værdama på tven hadde rett i det hun sa. Kanskje litt begge deler. Uansett så tusla jeg nedover kirkeveien, etter å vært litt for mange timer på sykehuset for masse kjedelige tester + møter osv. Med podcast på ørene og sola i fjeset. Det trillet en tåre, to eller ti. Fordi solstrålene minner meg på at det snart er vår. Sola minner meg på at vinteren ikke varer evig. Og plutselig tenkte jeg på at de mørke dagene og de nokså mørke månedene – de vil heller ikke vare evig.

Vinteren kan være lang og kald, men våren den kommer med vakker fuglesang.

Om du nå har lest de to avsnittene over, blir provosert og tenker som så at: jammen, alle problemene forsvinner vel ikke selv om det blir sol, vår, sommer, høst, eller you name it!? Vel, til deg skal jeg bare si med en gang: Nei, det har du helt rett i. Det er naivt å tro at alle verdens problemer løser seg så fort det blir varmere i luften, og sommeren nermer seg. For en god del betyr vår og sommer mer smerte, mer lidelse i selve lidelsen, fordi kontrastene blir så store. Noe som er veldig trist, men også veldig veldig forståelig. Men for meg, og for de andre som som får masse energi og livsgnist av sola og varmen, vel, for oss er det en glede og en lettelse. Jeg gleder meg til våren jeg, for ikke å snakke om sommeren. Og det må vel være lov å si?

Jeg synes det er så deilig å kunne sitte ute uten å måtte ha på seg en haug med klær, tusle rundt i oslo’s gater uten å fryse rumpa av seg – kjenne varmen fra sola – og kjenne solstrålene som tenner gnister i håpet mitt. Ikke minst synes jeg det er deilig å kjenne på lyst og ork til å gjøre ting. Å slippe å måtte slepe seg ut av døren. Å våkne til lyset, komme hjem når det forstsatt er lyst ute. Det er deilig det. Ett mål jeg har for mars er å komme meg ut så ofte som mulig. Spesielt på solskinnsdager som denne. Omså bare bittesmå turer ute i gatene eller marka. Det har psyken min godt av. Det har håpet mitt godt av.

Besøk av gode venner & til Sverige på harryhandel

God kveld – og takk for sist! Denne uken har det vært nokså stille i fra meg på bloggen, og det av sine grunner. Som jeg allerede har nevnt i tidligere innlegg har jeg det ikke så veldig greit om dagen, dermed er det heller ikke så enkelt å verken ha lyst, ork eller tid til bloggen – men dog heller ikke å få ut ordene i fra mitt litt surrete hode. Men uansett – nok om det – nå er jeg her!

I går kveld fikk vi besøk av ett vennepar av meg og Andreas. De kom kjørende helt i fra Jæren i Rogaland, og skal være her til tirsdag. Veldig hyggelig å se dem igjen, og uten tvil veldig hyggelig å ha dem her. I dag hadde vi planlagt at vi skulle kjøre en tur til Sverige for å handle litt mat, godis, og brus. Lommeboka fikk kjørt seg kan man vel si, men ganske deilig å få fyllt opp både fryser og kjøleskap (og godteskap hehe).

Etter noen timer på Nordby shoppingssenter – hvor det forresten krydde av folk, bestemte vi oss for at vi skulle ta å kjøre oss en liten tur til Strømstad for å spise. Strømstad er jo en veldig koselig liten plass, men det må sies at det ikke var så veldig koselig der i overskya og tåkete vær. Men i godt lag – og med god mat, så ble det likevel en koselig tur.

Timene fløy av gårde, og slitne ankom vi leiligheten hjemme her i Oslo på kveldinga i dag. Resten av lørdagskvelden har gått til å slappe av. I morgen har vi ikke de store planene. Det er jo United-Liverpool i morgen, så den skal vi jo selvsagt se. Ellers er det meldt sol, så vi tenkte å kanskje ta oss en liten spasertur til Ekebergparken. Viktig at de får vært litt turist når de først er her i Oslo. Men tiden vil vise.

Håper dere har hatt en god uke, og at dere får en fin søndag. ❤

alltid en god følelse å kunne krysse av ting på to-do lista

I dag tok vi turen ut til Slependen på IKEA. Vi hadde en del ting som vi trengte, og som har stått på innkjøpslista vår nå alt for lenge. Deilig å bare ta ett skikkelig skippertak, og krysse av det ene etter det andre på lista. Kjipt for bankkontoen da, men det trenger vi ikke snakke om, hehe.

Etter noen timer på IKEA vendte vi nesen hjemover igjen. Og denne unge fruen her knakk nesten helt sammen i det vi kom inn døra hjemme. SLITEN. Men heldigvis hjelper det på å slappe av litt, så nå begynner kreftene å komme tilbake.

endelig fått ut fingeren og kjøpt oss speil til å ha i gangen (tok bare sånn 6 måneder hehe)
fredagstacoen på en lørdag – like godt, jeg lover

Klikk dere inn på bloggen i morgen for å lese «denne ukens». Ønsker dere en fin lørdags kveld ❤ Tonje