Er det en gutt eller ei jente?

Det har vært en god del travle dager i livet mitt siden sist blogginnlegg. Forsåvidt er de fleste dagene disse månedene ganske travle. Men egentlig så trives jeg med det. Å ha struktur og ting på agendaen gjør at dagene går rundt, og at hverdagen føles meningsfull. Har også presset inn litt tid til bare hyggelige ting og ikke sykehus, behandlig etc etc. Jeg har blant annet vært en tur på Gjøvik hos storesøsteren min og samboeren hennes som skal ha baby i november. Overrasket henne med babyshower, og heldigvis hadde hun ingen anelse og ble veldig glad og rørt. Så utrolig stas at jeg skal bli tante til enda en, og så utrolig stas at jeg og søsteren min begge går gravid med vår første samtidig. Kjenner dog at jeg er ganske takknemlig for at hun har termin noen måneder før meg, slik at jeg kan plukke opp mest mulig lærdom, tips og triks fra henne.

I dag hadde vi time på fostermedisinsk poliklinikk på Ullevål for en ny ultralyd. Denne ultralyden var den ordinære som alle i svangerskapet får tilbud om. Jeg har jo hatt to tidlige ultralyder på sykhuset allerede, dette på grunn av at jeg har ganske mye ekstra oppfølging i svangerskapet pga både epilpsien min og min psykiske helse. I dag var vi litt ekstra spente, siden vi sist gang var veldig spente på å få vite kjønnet, men kidden var litt vel sjenert og ville ikke vise oss. I dag derimot var det ganske så enkelt å se hva det er....Vi skal nemlig ha en liten:

GUTTEBABY!!

Når jordmora sa at det var en liten gutt ble jeg mildt sagt litt overraska, og bare: hæ – what, nei det kan da ikke stemme? Har nemlig hatt en skikkelig magefølelse og overbevisning om at det var ei liten jente der inne siden jeg oppdaget at jeg var gravid. Men så feil kan man altså ta. Magefølelsen er ikke alltid til å stole på – ikke en gang som gravid hehe 😉 Men snudde om i hodet ganske fort, og plutselig gikk det opp for meg at vi skal ha en liten gutt. Sååå stas. Så i dag måtte jeg ta meg en liten tur på shopping for å handle inn litt småting/babyklær. Som jordmor sa: nå er det bare å shoppe. Og det har hun rett i! Har selvsagt handlet litt før, men har ventet på å få vite kjønn. Forresten så beundrer jeg virkelig de som ikke velger å vite kjønnet men vil ha det som en overraskelse. Vi hadde nok ikke klart det, så nysjerrige og utålmodige som vi er, hehe.

Storesøsteren min på Gjøvik skal også ha en liten gutt. Og om guttene kommer rundt termintiden så vil det bare bli sånn 4 måneder mellom dem. Så det er utrolig stas at vi skal få to så tette søskenbarn – og gutter begge to!

Tiden går ganske fort om dagen, og mange sier at når en har kommet halvveis er det som om tiden bare flyr avgårde. Plutselig sitter vi her med en liten en. Det er så surrealistisk å tenke på. Så utrolig stort, uvirkelig men så fint. ❤

Gravid – hvordan har svangerskapet påvirket min psykiske helse så langt?

Jeg må vel starte med å si ett varmt hei og takk for sist. Det er hele tre måneder siden sist jeg skrev noe her inne på bloggen. Og en kan mildt sagt si at det er MYE som har hendt i livet mitt siden sist. Jeg har hatt behov for å skjerme meg litt fra den offentlige eksponeringen i den prosessen jeg har stått i. Har brukt instagram, men i mindre grad enn tidligere. Og det har faktisk vært ganske deilig. Men nå er jeg klar for å skrive noen ord her inne igjen, og det ser jeg veldig frem til. Kjenner at jeg har mye på hjertet, og at jeg kjenner meg trygg i hva jeg ønsker og dele og ikke. Jeg ønsker som alltid å være åpen men med trygge og gode grenser for meg selv. Det er viktig. Spesielt når en deler såpass personlige tanker med verden.

Dere som følger meg på sosiale medier har nok definitivt fått med dere at jeg er gravid! Jeg har brukt og bruker fortsatt mye tid til å fordøye det hele, og jeg tror nok ikke det blir ordentlig virkelig for en før en sitter der med kidden på brystet. Men for en glede det er. Både jeg og Andreas gleder oss stort til å bli foreldre til vår lille skatt. Venner og familie rundt oss gleder seg også med oss. Det er utrolig hyggelig. Jeg har termin i slutten av februar, noe som vil si at jeg på fredag er 18 uker på vei. Heldigvis har kvalmen avtatt i stor grad nå, og formen er bedre enn den har vært. De første tre månedene var jeg ekstremt kvalm, og hadde behov for myyyye søvn. Nå har jeg litt mer energi, og behøver ikke å sove døgnet rundt. Heldigvis. Likevel er jeg ganske sliten og utmattet siden jeg har ekstremt lavt blodprosent. Men nå får jeg god oppfølging og krysser fingrer og tær for at blodprosenten øker og at den værste utmattelsen gir seg.

Men nok om den fysiske formen min. Nå tenkte jeg å skrive litt om hvordan dette svangerskapet har påvirket min psykiske helse så langt. Dette er forsåvidt ett tema som jeg har fått mange spørsmål om allerede. Jeg har ventet med å svare, nettopp for å reflektere litt rundt akkurat det. Først og fremst vil jeg starte med å si at jeg faktisk har det ganske så bra for tiden. Bedre enn på lenge. Dette året her har sannelig vært litt av en berg og dalbane, men jeg kjenner meg stolt og glad for at jeg har kjempet i behandling, og orket å stå i det når det har vært kjipt. Hardt arbeid lønner seg, på forskjellige måter.

Etter jeg fant ut av at jeg var blitt gravid tenkte jeg mye over situasjonen min, både fysisk og psykisk, og må ærlig innrømme at jeg har til tider vært litt stressa. Heldigvis er vi to oppi det, og har mange rundt oss som støtter oss. I tillegg var jeg i behandling på døgnenheten de første ukene av svangerskapet, noe som var utrolig deilig og betryggende da jeg kunne lufte mine tanker og bekymringer med både behandlere og sykepleiere. Å få høre fra mine nære og behandlere at de virkelig hadde troa på dette kom til å gå godt betydde så utrolig mye, og ga meg en enorm ro. I tillegg fikk vi ganske tidlig stadfestet hvordan type oppfølging jeg og Andreas trengte i dette svangerskapet, og hadde tidlig en plan om hvordan dette skulle gå best mulig. Å kjenne at jeg har flere i ryggen som backer meg, som jeg kan lufte tankene mine, og som trygger meg hele veien er utrolig deilig. Det å få barn er tross alt en av de største forandringene i livet, men for en velsignelse. Bare det at kroppen min i det hele tatt klarte å bli gravid etter alt den har vært gjennom er ett under i seg selv. Og jeg kjenner på en enorm glede og takknemlighet over situasjonen. Min største drøm i livet har alltid å bli mamma, og nå skjer det. Eller ikke nå, heldigvis er det fortsatt noen måneder til.

Ett svangerskap bringer med seg så mangt. Ingen svangerskap er like, akkurat som ingen mennesker er like. Tilfriskningsprosessen fra en spiseforstyrrelse er heller ikke lik. Alt dette har jeg fått kjenne på. Men er det en likhet en kan stadfeste i ett svangerskap – så er det det at en mister ekstremt mye kontroll. Både over de fysiske endringene i kroppen og over den drastiske endringen i livssituasjonen. Som førstegangsfødende så beveger man seg inn i ett helt ukjent landskap, og dette er noe som er både spennende og skremmende for de aller fleste. For meg har de fysiske endringene, mangelen på kontroll over kroppen min og både mine fysiske og psykiske reaksjoner vært temmelig utfordrende. Det tror jeg det er for de aller fleste – men kanskje i større grad om en sliter med en psykisk lidelse. Likevel har jeg stått i det ubehagelige, og jobbet for å ta gode valg for både meg og barnet i magen. Og det har jeg faktisk klart mesteparten av tiden. Det er noe jeg er innmari stolt over. Bare det at jeg har klart å stå i mot trangen til å begynne på «slankeren» igjen, og stått i ubehaget med vektoppgangen er en vannvittig seier. For vektoppgang for meg har aldri vært enkelt – og det er det heller ikke nå. Men det er ingen vei utenom. Det at jeg ikke har klamret meg til falsk trygghet og falsk kontroll gjennom mat, vekt og trening er ingen selvfølge. Det har vært tøft, men jeg har gjort alt i min makt for å stå i mot trangen til å klamre meg fast til spiseforstyrrelsen. Og jeg har klart det i større grad enn jeg hadde trodd. Vektoppgang må til i ett svangerskap, og for meg trenger jeg en ganske stor vektoppgang på grunn av at jeg gikk inn i svangerskapet som undervektig. Og selv hvor vanskelig det er, så klarer jeg faktisk å akseptere det. Merkelig nok. Barnet i magen er viktigere. Jeg elsker den lille skatten vår allerede. Det å skulle bli mor innebærer å gjøre alt i min makt for at både barnet, meg selv og mannen min skal ha det best mulig. Og det er en drivkraft som overskygger psykdom. Noe som er fantastisk. Jeg har måtte spise annerledes enn før nettopp fordi smaksløker har endret seg. Jeg har måtte spise oftere nå etter kvalmen har gitt seg, og jeg har kjent på en sultfølelse som jeg aldri har opplevd makan til. Det har vært vanskelig, men det har gjort at jeg har blitt «tvunget» til å lytte til kroppen, drite i alle de idiotiske reglene til spiseforstyrrelsen og velge det friske. Og vet du – det har faktisk forandret så mye. Å ikke ha noe «valg», og å ha en motivasjon større en noen sinne har gjort det mye enklere å velge tilfriskning. Det har gjort det mye enklere å satse på livet, og satse på det friske livet. Og jeg tror at akkurat dette har hatt mye å bety for meg og min psykiske helse. Det lille barnet i magen er viktigere enn spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen er ikke lenger nr.1. Det trodde jeg aldri at jeg kom til å si med ett oppriktig sinn.

Fremtiden er spennende. Jeg gleder meg over livet. Jeg har fortsatt vanskelige dager. Og jeg har fortsatt en lang vei å gå. Men det går fremover. Heldigvis. De plagene som kommer med ett svangerskap blir små i lyset av gleden over å bære ett lite menneske inni kroppen. Kvinnekroppen er helt fantastisk. Jeg gleder meg til å se at magen fortsetter å vokse. For selv på de dagene der jeg griner foran speilet for at mine gamle klær ikke passer, kjenner jeg på stolthet og takknemlighet over den lille kula på magen som er ett bevis på vår lille skatt.

Det ble flere ord fra meg enn jeg hadde planlagt. Men som dere forstår så har jeg mye på hjertet. Håper dere har savnet meg, og at dette innlegget kan få bety noe for en eller flere der ute. Ikke nøl med å spørre om det er noe du lurer på. Vi blogges plutselig. ❤