Angsten

Det begynner å lysne utenfor. Jeg blir sittende å stirre tomt ut i luften. Utenfor rutene, utenfor veggene er det så stille, så rolig, så fredfullt. Her inne er det stille, men tankene i hodet mitt de er så høylytte. De holder meg med selskap, men kan til tider også være alt for intense og høylytte. Noen ganger når jeg ber dem om å være stille, så nekter de å høre på meg. For å demonstrere, så roper de bare enda høyere og enda raskere. Jeg klarer ikke å holde følge.

Jeg måtte spørre psykologen min om jeg holder på å bli gal. For jeg har ikke tellinga på hvor ofte det føles slik. Men heldigvis har ikke følelsene mine alltid fasiten på virkeligheten, og heldigvis kunne psykologen min si til meg at han ikke tenker at jeg er gal. Derimot kunne han si til meg at det er angsten som gjør at det føles slik, og at hverdagen blir som den blir. Og angsten, ja den kan jo være ganske høylytt, det vet jeg jo egentlig. Det er bare ikke alltid så enkelt å skille meĺlom hva som er meg og hva som er angsten. Da er det godt å vite at noen med kompetanse, noen utenfor, som vil lytte og støtte, kan fortelle meg at jeg faktisk ikke er gal. Men som kan si meg at jeg har normale reaksjoner på noe som er skikkelig skikkelig dritt og skikkelig skikelig vanskelig.

Vel, det var det for nå tror jeg. Tror jeg skal ta å begynne på middagen, slik ag den er klar til mannen kommer hjem. ❤️

❤ Tonje Vold

Ny uke, ny psykolog og nye muligheter?

Denne uken kom litt plutselig. Helgen var jo her nettopp. Kjennes litt ut som at jeg kom snublende inn i den nye uken. Men det er kanskje ikke så dumt?

Denne uken inneholder så mangt. Jeg har en god del samtaler med ulike behandlere & støttepersoner, legetime, time på nevrohabiliteringen i forhold til justering av epilepsimedisinen jeg begynte på i høst. For ikke å snakke om at jeg skal ha min første time hos min nye behandler på en ny DPS.  Den forrige psykologen jeg hadde på DPS`en funka det ikke så bra med og nå har jeg blitt flytta over til en annen DPS som ligger i min bydel. Noe som egentlig er bra, fordi reiseveien da blir kortere.

Jeg må være så ærlig å si at jeg har hatt veldig blandede følelser rundt det å skulle starte hos ny psykolog. Det var ikke helt klaff med den forrige (mildt sagt), så jeg kjenner at det satte en ganske stor stuck i meg. Relasjoner og tillit er jo aldri en enkel sak, og noe som tar tid, derfor gjorde det nok ekstra vondt når det ikke funka slik som det burde mellom meg og hun forrige. At det er en god match er jo faktisk alfa og omega når det kommer til det å skulle klare å åpne seg og være mottakelig for hjelp.

Jeg har forsøkt å si til meg selv at selv om det ikke gikk slik som jeg ville med min forrige behandler, trenger ikke det å bety at det vil bli likt denne gangen. Jeg krysser alt som krysses kan, og ber til høyere makter om at han jeg nå skal starte hos er ålreit, og at vi to kan få ett tillitsforhold på sikt.

Ellers så går jo dagene i Oslobyen. Helga suste avgårde, og inneholdt mye tid til venninner (noe som jeg har lengta mye etter i det siste), i tillegg så hadde jeg lovsangstjeneste i kirka på søndag, dermed gikk stortsett hele søndagen til det. Men guri, for en utrolig fin dag, og helg.

Mamma Laila skal på kurs i byen fra tirsdag til onsdag, dermed får jeg truffet henne også litt, og det er virkelig ett stort lyspunkt denne uken. Ja, også har jo mannen i huset bursdag på lørdag, og det må jo selvfølgelig feires! Ellers så skal jeg prøve å få gjort unna litt sånn kjipe småting, slike ting som jeg har utsatt alt for lenge. Det må vel gjøres snart tenker jeg..

Ønsker dere en best mulig uke. Gjør noe godt for deg selv og for de du har rundt deg. Gå en tur, inviter en venn på kaffe, eller kanskje gi ett smil til en fremmed?

❤ Tonje

Kjære 17 år gamle Tonje

Kjære 17 år gamle Tonje.
Jeg vet at du synes livet er vanskelig og at du tenker at du ikke klarer noen verdens ting. Men det gjør du. Du klarer så mye mer enn du aner. Jeg vet du tror at du er svak, men det er ikke sant. Du kjemper, du gir ikke opp. Du er modig, reflektert, omsorgsfull og ressurssterk. Disse egenskapene vil du ha god nytte av de neste årene. Det er disse egenskapene som skal hjelpe deg opp og frem, hjelpe deg til å forstå, se andre, hjelpe andre, og ikke minst: hjelpe deg selv på veien til å bli frisk. Jeg vil fortelle deg at alle de timene du bruker på skole, alle dager og netter hvor du sliter deg ut på å skulle oppnå «perfekte» resultater, de vil være forgjeves. For når resultatene kommer og du står der med ett vitnemål som er for godt til å være sant, vil du likevel ikke være fornøyd. La karakterene få komme litt lengre ned på prioriteringslista, og bruk heller tiden på ting som gjør deg godt. Bruk tiden din på de og det som virkelig betyr noe. For du er så sinnsykt mye mer enn dine prestasjoner. For ikke å snakke om tallene på vekta. Du vil aldri bli god nok i spiseforstyrrelsen øyne (sorry to say), men det vil du omsider innse. Om noen år kommer du til å bruke mye tid på å skulle finne ut av hvem du er, sette mange spmtegn rundt hvem du egentlig er uten anoreksien, og innse at livet ditt er verdt å kjempe for. Og kanskje er det akkurat dette som kommer til å hjelpe deg mest av alt. Det og det faktum at du innser at det er menneskelig å ha følelser. At du er god nok, og at du har lov til å føle. Det vil du se litt tydeligere den dagen du gifter deg med mannen din. For ja, du kommer til å møte en ung mann som kommer til å spørre deg om å dele resten av livet sitt med deg. Du kommer å vise han tillit, og la han få lov til å elske deg. Du kommer til å grine mange tårer, triste og glade, og vite at det er menneskelig å føle. Det er faktisk nødvendig å føle. Du vil også få se at livet handler om mer enn å prøve å kontrollere det kontrollerbare, og du vil få kjenne hvor deilig det kan være å slippe taket på «kontrollen» og bare leve litt i nuet. For det vil du få til, med jevne mellomrom. Jeg lover.
(Posten er inspirert av @vildebhansen på instagram. 💛)

PROSJEKT LIVSLYS

I januar 2018 begynte jeg å skrive takknemlighetsbok. I praksis har det bestått av å skrive ned 3 ting jeg er takknemlig for, hver bidige dag. De første månedene av dette året var innmari vonde og mørke. Å skulle finne noe positivt eller noe å takke for føltes egentlig helt meningsløst. Fanget i mitt eget mørke ville jeg kaste opp ved tanken på å rette fokus på noe som var bra. Men jeg gjorde det allikevel. Fordi jeg ville prøve.

img_20180905_121620_6921299652905788528480.jpg

Men: Det har absolutt ikke vært overfladisk, eller meningsløst. Tvert i mot. Nå 10 måneder senere skriver jeg fortsatt ned ting jeg er takknemlig for. Ikke for å fjase vekk det jeg sliter med, eller det som jeg synes er vondt og vanskelig. Men nettopp for å vise meg selv at på tross av alt det vonde, er det likevel små eller store ting i livet mitt som jeg kjenner kan gi meg glede, varme og lys. Takknemlighetsboka mi har jeg nå per i dag døpt om til LIVSLYS, nettopp fordi mine takkeemner har blitt små lys i hverdagen min, og kan være til hjelp når jeg trenger det. For eksempel om jeg trenger hjelp eller inspirasjon til å finne ting som kan gjøre meg glad, eller trenger nettopp det å finne ett eller annet positivt, når alt synes mørkt, negativt og grusomt.

2018-09-05 112358216908541217421..jpg

Og en ting som jeg har bemerket meg, er nettopp det at jeg setter så utrolig stor pris på de små øyeblikkene, eller de små gledene i livet. Det er slike ting jeg ofte legger merke til, og verdsetter.

Under her kommer en liste med eksempler på ulike takknemligheter jeg har skrevet ned. Grunnen for at jeg vil dele det med dere er nettopp for å vise hva slike takknemligheter i hverdagen kan være. For mye av grunnen til at jeg tenkte at dette prosjektet mitt egentlig var ganske latterlig, var nettopp fordi jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å skrive, og at jeg tenkte at det måtte være de «største» tingene for å bli nedskrevne. Men tvert i mot, og det er jo absolutt ingen fasit på ting man kjenner på takknemlighet for.

2018-09-05 113429091251728575155..jpg

LIVSLYS FRA MIN TAKKNEMLIGHETSBOK:

♥ Våknet til fugler som kvitret utenfor vinduet mitt.
♥ Å drikke morgenkaffien min i fred og ro.
♥  Glad for den nye notatboken jeg kjøpte meg i dag. Gleder meg allerede til å skrive i den.
♥ Klagde i telefon til A i dag. Takknemlig for at han vil lytte til meg, og tåler meg.
♥ Havregrynsgrøten min så skikkelig fin ut i dag, og smakte også veldig godt.
♥ Pepsi max på en onsdag. Glede.
♥ Hun som satt i kassa på rema 1000 var så utrolig hyggelig, og smilte så fint.
♥ Gikk en tur i byen i dag og tok noen fine bilder.
♥ Naturen er så innmari fin!
♥ Takknemlig for å kunne legge meg i den store senga mi.
♥ Den søteste ungen på tbanen smilte og snakka til meg.
♥ A kommer på besøk.
♥ Takknemlig for at jeg har bein som kan gå og løpe.
♥ Føler meg heldig som har Andreas i livet mitt.
♥ Føler meg også så heldig som har fått en så fin svigerfamilie.
♥ Takknemlig for kirka mi
♥ Glad for at jeg kan se på home and away på morningen før dagen starter sånn skikkelig.
♥ Leste ei skikkelig fin bok.
♥ Glad for at jeg kan lese bøker.
♥ Ordna meg den fineste spillelista på spotify. Såå mye fin musikk der ute i verden.
♥ Hadde en samtale i dag, der jeg følte meg så sett, hørt og anerkjent.
♥ Lagde god middag sammen med ei venninne.
♥ Glad for at jeg har familie og venner som er glade i meg.
♥ Sendte brev i posten til en venn. En glede å glede noen andre.
♥ En venninne av meg betrodde seg til meg, så glad for at hun stoler på meg.
♥ Ett utrolig søtt bilde på insta som fikk meg til å smile.
♥ Undersøkelsen på sykehuset gikk bra. Glad det er over.
♥ Sognsvann var helt nydelig i dag. Vannet var så stille.
♥ Lite folk på bussen i rushtiden.
♥ Takknemlig for at jeg kan få bety noe for noen andre.
♥ Ren leilighet og nytt sengetrekk.
♥ Ble syk, og kjente at jeg trengte hvile. Glad for at jeg ble syk, for at jeg da «må» holde sengen.
♥ En god klem når jeg trengte det.
♥ Mestringsfølelse etter å prøve noe nytt.
♥ Sol og varmt ute i dag.
♥ Takknemlig for hyggelige mailer i fra blogglesere.
♥ Glad for å kunne være ute i naturen.
♥ Herlig å padle i kajakk.
♥ Å skrive dikt.
♥ TACOFREDAG!

img_20180905_121549_0771245955427481768026.jpg

Jeg skal uten tvil fortsette med å skrive ned ting jeg kjenner glede eller takknemlighet for. Kanskje vil du også være med på prosjektet? Det skal sies at du ikke trenger skrive 3 om dagen. Du kan skrive 1 ting om dagen, eller eventuelt 3 i uka. Det er helt opp til deg. Målet er i alle fall å gi rom for små eller store gleder i livet. Og bare så det skal sies, så har jeg altså skrevet opp morgenkaffien min som ett livslys hele 20 ganger siden jeg startet. Alltid så takknemlig for den.  #prosjektlivslys

Ikke fortell meg

808a6d54-17d6-41a4-a2db-b01c410249f0

Ikke fortell meg at du skjønner
for det gjør jeg jo tross alt ikke selv

ikke fortell meg at du vet
hvordan jeg har det
for hvordan kan du vite
når jeg selv egentlig ikke aner

ikke si at du forstår hva jeg går igjennom
når du aldri har opplevd noe lignende
og mangler forutsetningene for å virkelig forstå 

for all del ikke fortell meg
at alt som skjer har en mening
når jeg har lett meg sliten
etter meninger og svar
hele mitt liv

25255789-2382-4e52-b097-1d8159c38273

 fortell meg heller
at du vil være her
sammen med meg
 gjennom alt

fortell meg heller 
at du vil lytte
trøste
og støtte så godt du kan 

fortell meg at du vil fortsette
å være
min kjæreste
min venn
min mamma og pappa
min søster og bror 

4e31e03e-7169-47bc-9759-bed9882c7e2a

for det er faktisk ikke
ingenting
det er faktisk
mer enn nok 

Min drøm

Tekster hentet fra dagboka til 16 år gamle (unge) meg; 

img_3147-1

A spurte meg om drømmene mine i dag. Jeg ble sint og sa at jeg sov jo aldri, så det var ett utrolig teit spørsmål av henne å komme med. Og om hun ville høre om «drømmene» mine så kunne hun bare drite i det, fordi de eneste drømmene jeg drømte på natten kunne ikke en gang kalles drømmer. Det var mareritt. De mest horrible marerittene. Og det var ikke ett samtaletema, det visste hun jo!

img_3146
img_3144
44617698-c7c1-48de-b5dd-22eeacfb120c
e1867aed-41f4-4fba-9d6a-45d7b5f91df2

«Tonje, jeg mener jo fremtidsdrømmer, mål, visjoner, ønsker. Slike drømmer. Hvilke drømmer har du? Og hvor ser du deg selv om tja, kanskje 5 år?»
Åja, så det var det hun mente!? Hvorfor kunne hun ikke bare sagt det med en gang da?Jeg fortalte henne om en av mine største drømmer. Rett etter å brukt ca. en halv time på å argumentere for grunner til at jeg ALDRI skulle si det. For hva tenkte hun egentlig var vitsen med drømmer i det hele tatt? Det kom jo aldri til å skje. Hun kom nok mest sannsynligvis bare til å tenke at jeg var dum, og at jeg aldri kom til å få det til. Kanskje syntes hun at det var komisk å sitte der å høre på hvor patetisk jeg egentlig er.
Litt glede i hverdagen hennes. Det var vel fint for henne? 
«Om jeg klarer meg, om jeg lever fem år fram i tid, så håper jeg at jeg har blitt litt mer glad i meg selv. Det er min drøm. » Jeg ble liggende våken hele natten. Eller ikke liggende akkurat. Jeg løp rundt, jeg hoppa, jeg hinka, jeg lå litt på gulvet, lå litt i dusjen, satt litt på sengekanten, satt litt på gulvet, og forflyttet meg stadig rundt fra den ene kriken til den andre. I håp om at uroen inni meg skulle stilne om jeg bare fant den «perfekte» plassen der det kanskje fantes ett snev av fred og ro. Kanskje. Bare kanskje. Mest sannsynligvis fantes den nok ikke. Mest sannsynligvis ville nok angsten ta livet av meg, og det kunne jo potensielt skje hvert ett sekund. Hodet mitt kverna og kverna hele natten. Ikke at det var noe nytt. Men likevel. Jeg kunne ikke fatte og begripe at jeg hadde sagt noe så latterlig til A tidligere på dagen. Jeg hadde vært så sårbar. Fortalt om en av mine innerste, såreste og største drømmer. En drøm som var så teit. At JEG skulle bli litt mer glad i MEG. Det kunne vel aldri bli en realitet. For hvem ville jeg være om jeg sluttet å hate meg selv så inderlig, og hva ville folk tenke om meg om jeg faktisk tenkte at jeg var verdig dette livet, eller at jeg faktisk tok vare på meg selv, eller tenkte godt om meg selv? 

Hele livet mitt hadde jo ene og alene basert seg på disse «faktaene » jeg hadde fortalt meg selv så lenge : jeg er ikke god nok, jeg er ikke verdig ett liv – hvertfall ikke ett godt ett,  jeg er ikke verdig å elskes, og at jeg for all del aldri må tro at jeg er noe, eller at jeg er verdt noe. 

Nattens alternative «konklusjoner»:
– Kanskje tenker A at du er helt latterlig og kanskje er du det?
– Kanskje tenker A at du ikke er latterlig, og at du faktisk kan gjøre «drømmen din» til en realitet?
– Kanskje er du ikke latterlig, og kanskje vil du klare deg, og kanskje vil «drømmen din» gå i oppfyllelse. Kanskje? 
– Kanskje er du egentlig verdifull, kanskje er du egentlig god nok? 

3bb28f52-22a5-4bfd-ae41-5e104d7e23d5

Tonje, nå må du slutte. Hodet mitt, nå må du slutte å spinne. Jeg vet ikke ok? Jeg vet bare det jeg har trodd jeg har visst tidligere, og kanskje har alt det vært oppspinn. Kanskje har jeg egentlig vært god nok hele tiden, kanskje var det egentlig aldri meg det var noe feil med? Så fall så snakkes vi om 5 år. Så fall vil jeg nok finne ut av det, og bli litt mer glad i meg selv på den tiden. Jeg skal finne ut av det, ok?  Men ikke nå. Nå må jeg sove. 

Her er jeg da. Fem år senere. Fem LANGE år.
Hva fant jeg ut? Vel, litt etter litt fant jeg ut at jeg hadde fylt meg selv med løgner lenge. Litt etter litt skjønte jeg at jeg faktisk var verdig ett liv, at jeg faktisk var et verdifullt menneske – på lik linje med alle andre menneskene på denne kloden. Litt etter litt skjønte jeg at jeg er god nok, og at jeg trenger å skjønne det igjen og igjen, og at jeg må øve meg på å si det til meg selv hver eneste dag.

Hva skjedde med drømmen min da?
Vel, believe it or not, den gikk faktisk i oppfyllelse. Jeg er faktisk litt mer glad i meg selv nå i dag, enn det jeg var for fem år siden. Jeg kan synes det er kleint å tenke at jeg skal øve meg selv på å bli mer glad i meg selv. Faktisk skikkelig kleint. Fordi det kjennes så unaturlig å skulle tenke godt om en selv, noen ganger blir jeg nesten kvalm. Andre ganger er det fint, og kan kjennes godt.

WORK IN PROGRESS – Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg har fortsatt mye mer å lære og erfare, skjønne og fatte både intellektuelt og følelsesmessig. Jeg har fortsatt behov for å bli enda mer glad i meg selv, fordi det vil gjøre meg og de andre rundt meg godt. Kanskje skal jeg skrive opp en ny liten(stor) drøm i dagboka mi i kveld, og kanskje skal jeg oppfylle også den. Kanskje. Kanskje?

Padlemandag

Denne uken har fått en fin start. Padlemandag ute i naturen. Sammen med en gjeng gode mennesker. Med rom for meg, den jeg er og alt som følger med. Så utrolig befriende. Slitsomt, men utrolig givende. Gøy. Faktisk skikkelig gøy.

46c10be2-141b-4a7f-8d38-70da5ea2bb18
8e19337a-e650-4a47-9c8b-c3561ad41bee
baf5476f-1ffa-43c5-b745-85d91ef9c006

Jeg kjente at kroppen og hodet var skikkelig sliten i dag. Den er som regel det på mandager. Helgene pleier ofte å ta mer energi enn de gir. Søvnmangel hjelper heller ikke på. Pluss at tanken på enda en ny uke ofte skremmer meg. Men i det jeg kom meg ut ble det litt lettere. Bekymringene slapp litt taket, og ble byttet ut med mestring og frihetsfølelse. Og glede. Glede i massevis. 

Som jeg elsker denne magiske naturen vi har. Som jeg elsker å kunne bruke kroppen min til noe målretta, men likevel ikke destruktivt. Som jeg elsker å klare å være fysisk aktiv uten å tenke på kalorier og mat. Det vil og skal jeg gjøre mer av i fremtiden. Nok en motivasjonsfaktor som hjelper meg til å forstå og ville ta godt vare på denne kroppen her. For det er jo ganske fantastisk hva den kan brukes til. Det er så godt når tvang blir bytta ut med lyst. Å gjøre noe fordi man vil, fordi det bidrar til noe positivt – både for kropp og sjel. Å ikke måtte gjøre noe fordi man tenker at man «må». 

Jeg oppdager stadig mer og mer av hva det er jeg liker å gjøre. Og jeg oppdager igjen og igjen hva jeg tidligere har gjort på bakgrunn av tvang og tanker om at det «må jeg bare». Men så må jeg jo faktisk ikke. Listen over ting som gir meg glede, listen over ting som bygger meg opp og heler meg på samme tid fylles mer og mer opp. Jeg forsøker å prioritere tid til ting som gir mer energi enn det tar – spesielt når mye av dagene mine består av ting jeg nå per dags dato «må» – fordi det er helt nødvendig. Så har jeg forstått at ett viktig poeng for meg nå er å klare å prioritere vekk alt jeg egentlig ikke «må» og som bare tapper krefter – og heller bruke mer tid på det som ikke bare tapper krefter, men også gir meg påfyll. Fint å kunne kombinere dette med noe som på samme tid er terapi for meg. Og for meg er det uten tvil å være ute i det fri. Så lenge det ikke er i tvangspreget hensikt. Det er viktig. 

Ambivalens

Processed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with b5 preset
Processed with VSCO with b5 preset

Det skifter så fort. Det skifter hele tiden.
Motivasjonen. Håpet. Håpløsheten. Fortvilelsen. Sinnet. Gleden. Frustrasjonen.

I det ene øyeblikket er jeg så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Livet kjennes fantastisk, og jeg nyter hvert sekund. Tar inn over meg alle sanseinntrykk, og kjenner på oppriktig glede over å være til. Det er så deilig. Og etter mange måneder med mye «falsk lykke» og oppriktig nummenhet, er det godt å kjenne på ekte lykke igjen.

Men plutselig smeller det. Så fryktelig. Som om hele verden min går under. På ett blunk. Plutselig tar sykdommen styringa. Og plutselig tar sorgen styringa over hele meg. Tar kontroll over hele livet mitt. Frykten setter seg i brystet på meg. Frykten for å være til. Frykten for å være meg. Frykten for å leve. Frykten for å dø. Frykten for å miste. Miste flere mennesker som jeg elsker. Frykten for å miste meg selv oppi det hele. Frykten for å ikke klare å leve det livet jeg vil. Frykten for å ikke være god nok. Frykten over alt og ingenting på samme tid. Styggen på ryggen kveler meg. Angsten slår meg i bakken.

Men så går det jo over. Jeg vet jo det.
Likevel er det ikke så lett å tro der og da,
når det oppriktig kjennes ut som at man holder på å dø.
Dø av hjertestans, dø av sorg, dø av frykt, dø av panikk.
Jeg har jo vært gjennom disse rundene så mange ganger. 

Jeg har jo vært ute en vinternatt før. 
Jeg vet jo at det blir varmere. 
Jeg vet jo at dagen kommer. 
Sola står jo alltid opp igjen. 
Det er bare så vanskelig å huske på det,
når jeg ligger der nede, 
eller går der ute i kulden.
Da er det vanskelig å huske hvordan man puster,
da er det vanskelig å huske hvordan man går.
Men så husker jeg det jo allikevel.
Alltid.
Alltid tids nok til å ikke stivne helt av kulden.

Alltid tids nok til å huske hvordan man skal bevege kroppen,
slik at man holder på det lille som er av varmen.
Heldigvis. 

Det går

Å jobbe med å skulle bearbeide store dype sår, som har sett seg som spor i sjelen, tar tid. Ikke bare tar det tid. Men det tar så ufattelig mange krefter. Og krefter har jeg ikke akkurat i overflod. Likevel går det akkurat, på sett og vis. Det gjør jo som regel det. Og det takker jeg ingen andre enn Gud for. 

Dagene er både logistikkpregede, lange, travle og slitsomme. Det er dager som er fine, og dager som er skikkelig vonde. Faktisk er det flest dager som består av en god blanding av begge to. Det skifter så utrolig fort. På godt og vondt. 

Noen dager føles det som om tiden står stille. Og egentlig er det litt deilig. Fremtiden skremmer meg. Sånn er det bare. Det er ikke det at jeg ikke gleder meg til ting som skal komme. For det gjør jeg jo. Jeg er bare så redd. Jeg er redd, fordi jeg vet at livet fort kan ta vendinger som jeg overhodet ikke hadde regna med eller ønsket. Men det kommer man faktisk ikke unna. Det er jo en del av livets gang. Det er umulig å kontrollere det ukontrollerbare. Det har jeg sannelig lært. Og det blir jeg stadig påmint.

Jeg lærer meg selv å kjenne, litt bedre, for hver dag som går. Det også er skremmende. Men på samme tid er det ganske fint, og litt deilig egentlig. Jeg forstår mer av hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Og jeg oppdager gang på gang hva det er jeg fyller meg selv med. Både i fra ytre forhold, men mest av alt i fra mitt eget hode. Å snakke seg selv opp isteden for å snakke seg selv ned, er virkelig en kunst. Jeg øver på det. Og jeg øver på det. Og jeg øver. Ubehagelig, rart, vondt og vanskelig. Og sannelig en tålmodighetsprøve. Jeg blir så lett utålmodig. Det er så lett å bare havne tilbake i det samme automatiske tankemønsteret som man er vant med. Det er liksom enklest. 

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dere at jeg har det mye bedre med meg selv. Kanskje er det lett å tro det, om du ser meg i ett utenfra perspektiv. Men slik er det ikke. Ikke helt. Den jobben jeg gjør nå, og den behandlingen jeg er i, er noe av det tøffeste og vondeste jeg har gjort. Jeg har hørt at «vondt skal vondt fordrive», og sannelig håper jeg at det er noe i det. Jeg er så drittlei av å pirke bort i de store sårene, fordi det gjør så himla vondt. Heldigvis har jeg mange rundt meg som holder ett lite (les stort) øye med meg, og som gir meg trøst, støtte og omsorg. Når de får lov vel og merke. Det er ganske vanskelig å ta i mot trøst. Og det er spesielt vanskelig å klare å sette ord på hva jeg trenger og har behov for. Det er også en ting man må øve på. Slik som mye annet her i livet. 

Nå trenger jeg søvn. Forrige natt ble det bare 2 timer søvn fordi jeg trodde at det var mandag i dag, og at jeg måtte våke. Fordi det må jeg nemlig natt til mandag siden jeg skal ha noe tester på Ullevål mandags morgen. Og da får jeg ikke sove på forhånd. Merka plutselig at det ikke var natt til mandag, men natt til lørdag, og skjønte at jeg faktisk kunne sove. Passe irritert på meg selv, samtidig som det var småkomisk. Våkna selvfølgelig tidlig allikevel. 
Men nå er klokka halv tre, så jeg burde nok komme meg i seng om jeg skal rekke å sovne før jeg våkner igjen. 

img_0854

God natt du (håper selvfølgelig du sover nå da)  ♥♥♥♥♥