Gravid – hvordan har svangerskapet påvirket min psykiske helse så langt?

Jeg må vel starte med å si ett varmt hei og takk for sist. Det er hele tre måneder siden sist jeg skrev noe her inne på bloggen. Og en kan mildt sagt si at det er MYE som har hendt i livet mitt siden sist. Jeg har hatt behov for å skjerme meg litt fra den offentlige eksponeringen i den prosessen jeg har stått i. Har brukt instagram, men i mindre grad enn tidligere. Og det har faktisk vært ganske deilig. Men nå er jeg klar for å skrive noen ord her inne igjen, og det ser jeg veldig frem til. Kjenner at jeg har mye på hjertet, og at jeg kjenner meg trygg i hva jeg ønsker og dele og ikke. Jeg ønsker som alltid å være åpen men med trygge og gode grenser for meg selv. Det er viktig. Spesielt når en deler såpass personlige tanker med verden.

Dere som følger meg på sosiale medier har nok definitivt fått med dere at jeg er gravid! Jeg har brukt og bruker fortsatt mye tid til å fordøye det hele, og jeg tror nok ikke det blir ordentlig virkelig for en før en sitter der med kidden på brystet. Men for en glede det er. Både jeg og Andreas gleder oss stort til å bli foreldre til vår lille skatt. Venner og familie rundt oss gleder seg også med oss. Det er utrolig hyggelig. Jeg har termin i slutten av februar, noe som vil si at jeg på fredag er 18 uker på vei. Heldigvis har kvalmen avtatt i stor grad nå, og formen er bedre enn den har vært. De første tre månedene var jeg ekstremt kvalm, og hadde behov for myyyye søvn. Nå har jeg litt mer energi, og behøver ikke å sove døgnet rundt. Heldigvis. Likevel er jeg ganske sliten og utmattet siden jeg har ekstremt lavt blodprosent. Men nå får jeg god oppfølging og krysser fingrer og tær for at blodprosenten øker og at den værste utmattelsen gir seg.

Men nok om den fysiske formen min. Nå tenkte jeg å skrive litt om hvordan dette svangerskapet har påvirket min psykiske helse så langt. Dette er forsåvidt ett tema som jeg har fått mange spørsmål om allerede. Jeg har ventet med å svare, nettopp for å reflektere litt rundt akkurat det. Først og fremst vil jeg starte med å si at jeg faktisk har det ganske så bra for tiden. Bedre enn på lenge. Dette året her har sannelig vært litt av en berg og dalbane, men jeg kjenner meg stolt og glad for at jeg har kjempet i behandling, og orket å stå i det når det har vært kjipt. Hardt arbeid lønner seg, på forskjellige måter.

Etter jeg fant ut av at jeg var blitt gravid tenkte jeg mye over situasjonen min, både fysisk og psykisk, og må ærlig innrømme at jeg har til tider vært litt stressa. Heldigvis er vi to oppi det, og har mange rundt oss som støtter oss. I tillegg var jeg i behandling på døgnenheten de første ukene av svangerskapet, noe som var utrolig deilig og betryggende da jeg kunne lufte mine tanker og bekymringer med både behandlere og sykepleiere. Å få høre fra mine nære og behandlere at de virkelig hadde troa på dette kom til å gå godt betydde så utrolig mye, og ga meg en enorm ro. I tillegg fikk vi ganske tidlig stadfestet hvordan type oppfølging jeg og Andreas trengte i dette svangerskapet, og hadde tidlig en plan om hvordan dette skulle gå best mulig. Å kjenne at jeg har flere i ryggen som backer meg, som jeg kan lufte tankene mine, og som trygger meg hele veien er utrolig deilig. Det å få barn er tross alt en av de største forandringene i livet, men for en velsignelse. Bare det at kroppen min i det hele tatt klarte å bli gravid etter alt den har vært gjennom er ett under i seg selv. Og jeg kjenner på en enorm glede og takknemlighet over situasjonen. Min største drøm i livet har alltid å bli mamma, og nå skjer det. Eller ikke nå, heldigvis er det fortsatt noen måneder til.

Ett svangerskap bringer med seg så mangt. Ingen svangerskap er like, akkurat som ingen mennesker er like. Tilfriskningsprosessen fra en spiseforstyrrelse er heller ikke lik. Alt dette har jeg fått kjenne på. Men er det en likhet en kan stadfeste i ett svangerskap – så er det det at en mister ekstremt mye kontroll. Både over de fysiske endringene i kroppen og over den drastiske endringen i livssituasjonen. Som førstegangsfødende så beveger man seg inn i ett helt ukjent landskap, og dette er noe som er både spennende og skremmende for de aller fleste. For meg har de fysiske endringene, mangelen på kontroll over kroppen min og både mine fysiske og psykiske reaksjoner vært temmelig utfordrende. Det tror jeg det er for de aller fleste – men kanskje i større grad om en sliter med en psykisk lidelse. Likevel har jeg stått i det ubehagelige, og jobbet for å ta gode valg for både meg og barnet i magen. Og det har jeg faktisk klart mesteparten av tiden. Det er noe jeg er innmari stolt over. Bare det at jeg har klart å stå i mot trangen til å begynne på «slankeren» igjen, og stått i ubehaget med vektoppgangen er en vannvittig seier. For vektoppgang for meg har aldri vært enkelt – og det er det heller ikke nå. Men det er ingen vei utenom. Det at jeg ikke har klamret meg til falsk trygghet og falsk kontroll gjennom mat, vekt og trening er ingen selvfølge. Det har vært tøft, men jeg har gjort alt i min makt for å stå i mot trangen til å klamre meg fast til spiseforstyrrelsen. Og jeg har klart det i større grad enn jeg hadde trodd. Vektoppgang må til i ett svangerskap, og for meg trenger jeg en ganske stor vektoppgang på grunn av at jeg gikk inn i svangerskapet som undervektig. Og selv hvor vanskelig det er, så klarer jeg faktisk å akseptere det. Merkelig nok. Barnet i magen er viktigere. Jeg elsker den lille skatten vår allerede. Det å skulle bli mor innebærer å gjøre alt i min makt for at både barnet, meg selv og mannen min skal ha det best mulig. Og det er en drivkraft som overskygger psykdom. Noe som er fantastisk. Jeg har måtte spise annerledes enn før nettopp fordi smaksløker har endret seg. Jeg har måtte spise oftere nå etter kvalmen har gitt seg, og jeg har kjent på en sultfølelse som jeg aldri har opplevd makan til. Det har vært vanskelig, men det har gjort at jeg har blitt «tvunget» til å lytte til kroppen, drite i alle de idiotiske reglene til spiseforstyrrelsen og velge det friske. Og vet du – det har faktisk forandret så mye. Å ikke ha noe «valg», og å ha en motivasjon større en noen sinne har gjort det mye enklere å velge tilfriskning. Det har gjort det mye enklere å satse på livet, og satse på det friske livet. Og jeg tror at akkurat dette har hatt mye å bety for meg og min psykiske helse. Det lille barnet i magen er viktigere enn spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen er ikke lenger nr.1. Det trodde jeg aldri at jeg kom til å si med ett oppriktig sinn.

Fremtiden er spennende. Jeg gleder meg over livet. Jeg har fortsatt vanskelige dager. Og jeg har fortsatt en lang vei å gå. Men det går fremover. Heldigvis. De plagene som kommer med ett svangerskap blir små i lyset av gleden over å bære ett lite menneske inni kroppen. Kvinnekroppen er helt fantastisk. Jeg gleder meg til å se at magen fortsetter å vokse. For selv på de dagene der jeg griner foran speilet for at mine gamle klær ikke passer, kjenner jeg på stolthet og takknemlighet over den lille kula på magen som er ett bevis på vår lille skatt.

Det ble flere ord fra meg enn jeg hadde planlagt. Men som dere forstår så har jeg mye på hjertet. Håper dere har savnet meg, og at dette innlegget kan få bety noe for en eller flere der ute. Ikke nøl med å spørre om det er noe du lurer på. Vi blogges plutselig. ❤

Reklamer

Ting tar tid – slik er det bare

Det har vært stille på bloggen nå i en god stund. Jeg har ikke slutta, jeg har bare trengt en pause. En pause for å bruke den energien jeg har hatt i hverdagen. Jeg har fått mange spørsmål til spørsmålsrunden som gikk her på bloggen for en tid tilbake, men foreløpig venter jeg med å svare på disse til jeg har overskudd til det. Jeg har savnet å skrive, men samtidig har jeg forsøkt å skrive for meg selv – til meg selv. Det har vært mye terapi i det. Likevel skriver jeg nå ett innlegg her fordi både lysten og energien er tilstede. Bloggen har alltid vært viktig for meg, og vært en arena der jeg har kunnet bruke mine egenskaper og kvaliteter til noe som har vært bra for meg og andre. Og det er det fortsatt. Jeg har bare trengt en pause, og det i fra mange ting.

Jeg har fått mange meldinger i innboksen min om hvordan ting står til med meg. Det setter jeg stor pris på selv om jeg ikke har klart å svare dere. Under forholdene så går det greit. Jeg forsøker å holde motet oppe. Men jeg må ærlig innrømme at det har vært skikkelig vanskelig i det siste. Jeg er utskrevet fra døgnenheten og går nå til poliklinisk behandling. Men nå har det blitt sendt en henvisning til døgnenheten igjen, i forhold til om jeg skal komme tilbake noen uker dit igjen. På mange områder så har jeg det bedre enn jeg har hatt det på lenge, men jeg har fortsatt mange utfordringer i hverdagen som jeg sliter med å håndtere. Dog så har det mest positive i det siste vært at jeg har fått en poliklinisk behandler som jeg føler forstår meg veldig godt, og som er innstilt på å gjøre alt hun kan for å hjelpe meg. I tillegg har støttenettverket rundt meg sett at dette ikke er tilstrekkelig akkurat nå, og at vi derfor sammen forsøker å finne den beste løsningen for meg. I tillegg har jeg blitt flinkere på å la mine nærmeste stille opp for meg, og virkelig åpnet meg skikkelig for dem. Dette har vært så utrolig godt for både meg og dem. Selv om det er jeg som er syk, så er vi jo i dette sammen allikevel. Jeg trenger mine nære for at jeg skal få det best mulig. Og de trenger å få være med på prosessen og ikke bli stående utenfor.

Det har vært mye som har skjedd siden sist jeg postet ett innlegg her inne på bloggen. Jeg har vært inn og ut av sykeshuset både på grunn av epilepsien og psyken. Dette har vært slitsomt, men jeg har bare måtte akseptere at sånn er det akkurat nå. Det vil nok ikke være sånn for alltid. Jeg har mye jeg kunne skrevet om, men jeg velger å holde det meste for meg selv og mine slik som det er nå. Men jeg ville så gjerne komme innom å si at jeg jobber virkelig med meg selv, og de rundt meg jobber virkelig for å finne den beste løsningen slik at jeg skal takle hverdagen og dens utfordringer best mulig. Men ting tar tid. Og selv hvor kjipt det føles, og selv hvor utålmodig jeg blir, så er det likevel slik det er. Og så er det på en måte en god ting. For om ting går for fort frem er det større sjanse for å få ett stort tilbakefall. Det tar tid å endre både tanker, følelser og handlinger. Og det tar tid å bli friskere. Slik er det bare. Og det jobber jeg med å lære meg å akseptere. I mellomtiden må jeg fokusere på å gjøre det jeg kan for å få det bedre, samtidig som jeg må forsøke å opprettholde «livet» der ute. Isolasjon er sjelden noe som fører til noe godt. Så jeg prøver virkelig å holde på mitt sosiale nettverk, og prøver å gjøre ting som gjør at jeg føler meg «normal» og som gir både glede og verdi i livet mitt. Jeg er evig takknemlig for at både venner og familie er det for meg gjennom tykt og tynt. Og at de forstår at min første prioritet akkurat nå handler om å få det bedre. Dette innebærer at jeg ikke alltid har tid og krefter til å være så tilstede i livene deres som jeg så gjerne skulle ønske, men at jeg likevel prøver å presse meg ut av sykdommens boble, og bruker tid med dem når jeg har tid og overskudd.

Det har enda ikke helt gått opp for meg at vi nå er i juni måned. Disse dagene i de siste månedene har føltes som at de har stått stille, likevel ser jeg rundt meg at sommeren er i anmarsj, og at disse månedene på en måte har gått fort. Juni kom plutselig litt brått på, men dette har nok også en sammenheng med at jeg har vært innlagt i lang tid, og vært boende litt inni den «bobla» som institusjoner er. Jeg håper på varme dager fremover, og ser frem til sommer, forhåpentligvis sol og varme. Det pleier som regel å hjelpe litt på psyken min. Jeg er jo tross alt ett sommerbarn, og har det som regel best om sommeren. Jeg håper at det kan bli slik i år og. Om det ikke blir det, så er det også greit. Det er som det er. Enten jeg liker det eller ikke.

Ting tar tid

God morgen og god onsdag dere. I dag sov jeg helt til klokka 09!! Kan ikke huske sist det hendte. Sov hele 11 timer, uavbrutt. Så utrolig deilig. Våknet og var litt i koma, men har nå fått meg et par kopper kaffe, og er nå klar for en ny dag.

Jeg er fortsatt innlagt, og skulle egentlig skrives ut nå på fredag. Men siden jeg trenger litt mer tid, og trenger mer behandling så skal jeg være her på denne avdelingen til tirsdag, og så skal jeg videre på en annen avdeling her på tirsdagen. Fordi denne avdelingen jeg er på nå er egentlig en kortidsavdeling, og dermed skal jeg overføres til en langtidsavdeling. Planen er at jeg skal være på den andre avdelingen først en uke, og så får jeg en permisjon når jeg skal reise til Spania. Ser så fram til en uke i sol og varme! Men mest ser jeg fram til å få møte familien min igjen. Savner dem så utrolig masse. Når jeg kommer hjem fra Spania skal jeg tilbake på avdelingen om jeg har behov for det. Plassen min blir i alle fall holdt opptatt til meg, sånn at jeg skal komme tilbake etter Spania-turen. Jeg skulle egentlig reise direkte fra Spania til Nord-Norge, slik at jeg skulle ha påskeferien min der. Men slik blir det ikke nå. Det er selvsagt litt kjipt, men helsa må komme først, og da blir det sånn som det blir. Å reise hjem til Nord-Norge kan jeg jo gjøre når som helst, så når jeg er klar for det så blir det nok en liten tur nordover. Har tross alt ikke vært der siden November, så det begynner jo å bli en stund siden. Men siden jeg skal møte familien min i Spania er det ikke verdens undergang. Får jo faktisk en hel uke sammen med dem der. Så det er godt.

Jeg slår meg mer og mer til ro med tanken om at ting tar tid. Tålmodigheten min øves opp, og jeg må bare akseptere at prosessen ikke går så fort som jeg gjerne skulle ønske. Det viktigste er jo at jeg ikke får det så travelt at jeg skrives ut for tidlig, og at jeg faller tilbake til der jeg var. Det er jo ikke ønskelig, så da er det jo faktisk en bra ting at behandlerne mine gir meg mulighet til å få mer hjelp, og at de råder meg til det. Jeg kjenner meg heldig som blir møtt på en så god måte, og at jeg får tilbud om den hjelpen som er best for meg akkurat nå.

Jeg tar små skritt hele veien. Små skritt i riktig retning. Så går prosessen litt opp og ned. Så går dagene litt opp og ned. Jeg minner meg selv på at to skritt frem og ett tilbake, fortsatt er fremgang, og at jeg fortsatt beveger meg i riktig retning. Små skritt er likevel fremgang. Det skal bli bra til slutt. Livet mitt er verdt å kjempe for. Så får jeg bruke de kreftene jeg har på det, og så får det ta den tiden det tar. Ting tar tid, men livet er jo ikke ett kappløp. Jeg skynder meg sakte.

Og så må jeg bare nok en gang si tusen takk for så mange gode meldinger og gode ord. Det er så fint å høre at dere setter pris på åpenheten min. Og jeg blir så rørt når jeg hører at min åpenhet har hjulpet flere av dere.

Vi blogges plutselig igjen! Klem fra meg ❤

Min andre helg her på casa psyk

Først og fremst, kan jeg please få litt creds for overskriften? For de som ikke har skjønt det så har jeg altså døpt avdelingen jeg er på for casa psyk. Synes det høres litt bedre ut enn psykiatrisk avdeling. Men altså, det var en liten avsporing. Kom egentlig ikke innom for å skrive dette, eller gjorde jeg kanskje det? Vel, anyways…

Jeg har hatt min andre helg her på avdelingen. Og i dag er det altså min andre søndag her. Med andre ord har jeg vært her nå i 10 hele dager. De første dagene var uten tvil de dagene som virket lengst. Sikkert en blanding av nervøsitet, spenning, frykt og at nesten alt var nytt. Nye mennesker å forholde seg til, masse ulike personale, forskjellige medpasienter, ny stue, rom, kjøkken, bad og ja you name it. Resten av dagene mine her har ikke virket like langsomme, heldigvis. Langsomme men dog ikke så langsomme som de første. Jeg tar det minutt for minutt, og time for time. Slik jeg pleier å gjøre. Er ikke så enkelt å tenke fremover, og akkurat nå kan jeg ikke forvente av meg selv at jeg skal klare det heller. Da blir det hele så overveldende. Noe jeg prøver å unngå i den grad jeg kan.

Denne helgen her har vært ganske så rolig. Vi har vært få pasienter på avdelingen, og også her som ellers utenfor disse veggene har vi hatt helg. Noe som har betydd lite på plakaten, hvile, langrenn og skiskyting på tv’n, pizza til kvelds på lørdagen (som ble annonsert noen timer på forhånd, og jeg fikk totalt panikk, men som jeg klarte å gjennomføre #victory). I går gikk vi en liten tur, mens i dag ble den daglige dagsturen droppet på grunn av drittværet som herjer utenfor dørene. Heldigvis er det meldt fantastisk vær neste uke, så vi får krysse alt som krysses kan, og be til høyere makter om at vi får det været som er meldt og bestilt.

På planen min for denne uken hadde jeg en planlagt liten perm på dagtid i dag. Jeg har nemlig ikke vært hjemom siden jeg ble lagt inn. Var bare en time eller halvannen, men det var nok for nå. Fikk dratt med meg noen pynteputer, sengesett, ett pledd, noen bøker, MANGE PEPSI MAX BOKSER, et par bilder, klær og noe annet dill og dall til rommet. Etter 10 dager har jeg allerede blitt møkka lei av sykehussengesett og sykehusteppe, dermed var det godt å få satt ett litt mer personlig preg på rommet. Jeg skal jo tross alt etter planen være her et par uker til, så tenker at det er greit å gjøre det så koselig som mulig.

Jeg fikk en nydelig blomsterbukett av huseierne som vi leier hos (de bor ovenfor oss). Så utrolig fint gjort. De fortalte at de har tenkt og tenker mye på meg, og at de ber for meg. For noen varme og gode folk.

Resten av denne dagen er egentlig ganske lite spennende. Noe som passer helt perfekt spør du meg, da verken lysten eller kreftene er noe å skryte av. Snart er det kveldsmat, men før den tid har jeg min faste «bekrymringstid/problemtid». Lurer du på hva dette er? Vel, det skjønner jeg godt. Det høres kanskje litt rart ut. Det går ut på at jeg har en fast tid hver dag hvor jeg setter av 15 eller 30 minutter til å tenke over alle bekymringene eller «problemene». Kanskje tenker jeg over hva som har vært ekstra vanskelig i dag, eller bare gir meg selv tid og lov til å lytte til de tankene og bekrymringene som streifer gjennom hodet. Dette skal forhåpentligvis føre til at ikke alle disse tankene bombaderer meg i det hodet treffer puta på kveldstid. Og dermed forhåpentligvis hjelpe meg til å klare å hvile og sovne fortere. Nye rutiner bruker jo ofte å ta litt tid før det blir innarbeidet, så jeg merker ikke den store forskjellen enda. Men kanskje vil det ha en liten effekt over tid.

Etter kveldsmaten i dag blir det nok noen timer foran tv’n med en boks pepsi max i hånda, før denne fruen her gjør seg klar for kvelden, og prøver å få sove litt før den nye uken inntreffer.

Håper dere har hatt en god søndag så langt, og at dere får en god kveld. ❤

Tanker etter dagens møte med en idrettspedagog

I dag hadde jeg ett møte med en idrettspedagog som jobber her på avdelingen. Vi pratet mye rundt det faktumet at jeg lenge har vært ett «alt – eller ingenting» menneske. Jeg har så lenge jeg kan huske vært styrt av høye krav og forventninger til meg selv, en hverdag som har hatt en tendens til å gå i ett alt for høyt tempo, og en tanke om at jeg alltid til alle tider skal prestere på alle området i livet mitt. Jeg har hatt høye kraver til mine prestasjoner, da spesielt med tanke på skole og trening. I tillegg som jeg har forventet at av meg selv at jeg skal klare å stå i det sosiale, og stille opp for alle og en hver rundt meg. I perioder der jeg har hatt det alt for vanskelig har jeg gått på en smell eller to. Dermed har jeg havnet i en vond og vanskelig sirkel av slitenhet og utmattelse, uten verken lyst eller krefter til å få til ting. Hverdagen har blitt ett ork, og det å klare å komme seg opp og ut har blitt meget vanskelig.

Vi pratet mye om det at jeg forventet at jeg skulle klare å være/gjøre 100% på de fleste områder i livet mitt. Vi pratet om det at jeg har strukket meg så langt så mange ganger, for å få til nettopp dette. Også pratet vi mye om at jeg må fortsette å lytte til min egen kropp og mine behov, og jobbe for å finne en best mulig balanse mellom de ulike tingene i livet mitt. For eksempel når jeg begynner å studere igjen, at jeg ikke kan forvente av meg selv at jeg skal klare å bruke så mye tid på skole som jeg har gjort. I tillegg til at prioriteringene mine på andre områder må bli annerledes. Kravene til å skulle være «på» på alle mulige områder i livet er alt for høye. Dette er noe jeg har jobbet med en stund – men som jeg likevel må fortsette å øve meg på. Balanse er nøkkelen for at jeg skal klare hverdagen min best mulig. Balanse er også nøkkelen til at jeg skal klare å bedre både den psykiske og den fysiske helsa mi.

Balanse når det kommer til aktivitet og trening var også ett tema i dag. Vi snakket litt om hvor viktig det å være i fysisk aktivitet har vært for meg. Vi snakket om at jeg alltid har vært ei aktiv jente, som har funnet glede og nytte av fysisk aktivitet og idrett. Akkurat nå sliter jeg veldig med å klare å finne en mellomvei. Akkurat nå sliter jeg veldig med at fysisk aktivitet blir styrt av tvangen min, og at det ikke er noe som blir lystbetont. Dermed må jeg jobbe med å begrense meg, og kanskje for en periode gjøre det minst mulig. Samtidig som at jeg bør komme meg ut på små turer, siden det i utgangspunktet er noe som gjør meg godt. Men at jeg/vi da må legge en plan på hvor ofte dette skal være, og finne ut av når det er tvangspreget, og når det er noe som gjør meg godt og som gir glede.

Min perfeksjonisme har uten tvil blitt overført til mat og trening. Det har ikke bare handlet om å skulle prestere på skole og i det sosiale. Spiseforstyrrelsen min har også vært preget og styrt av mine perfeksjonistiske tanker. Her på avdelingen er det felles aktiviteter, slik som ballspill, yoga, turer og styrketrening. Jeg synes at det er ekstra vanskelig å skulle klare å være med noe av det, og skulle klare å være i aktivitet eller trene sammen med andre. Nettopp fordi at jeg blir så redd for å ikke være god nok, eller livredd for å gjøre noe «feil». Vi satt ett mål om at jeg skal prøve å være med på et par aktiviteter sammen med andre, og at vi i ettertid skal snakke om hvilke tanker som kommer. Jeg skal prøve å kartlegge når tvangstankene og tvangshandlingene mine knyttet til fysisk aktivitet kommer, og snakke om hvordan jeg kan håndtere dem på best mulig måte. At fysisk aktivitet er viktig for både min fysiske og min psykiske helse er det ingen tvil om. Men jeg trenger å lære meg å finne den balansen. Slik at det ikke trenger å være alt-eller-ingenting.

Jeg har forresten fått mange spørsmål om hva jeg tenker om trening i forhold til spiseforstyrrelser. Og der vil jeg bare presisere at det ikke finnes noen fasit på dette. Jeg jobber for å klare å være i aktivitet, men i mye mindre grad enn tidligere. Og å finne måter å trene på som styrker meg og ikke bryter meg ned. Men til deg som lurer på dette, så anbefaler jeg deg å rådføre deg med en lege, behandlere, ernæringsfysiolog, idrettpedagog eller ulike brukerorganisasjoner som jobber med spiseforstyrrelser. For eksempel SPISFO eller ROS. Vi er alle forskjellige, og hva som lurt for meg, er nødvendigvis ikke lurt for deg. Det er viktig for meg å få sagt.

Nå har vi nettopp hatt middag, så nå er det dags for ettermiddagskaffen, før jeg får besøk av Andreas. Han har fortsatt ikke vært her, siden jeg har vært for sliten til å ta i mot besøk. Men i dag kommer han en liten tur, og det skal bli godt å se han igjen.

Forresten – før jeg glemmer det, så må jeg bare si TUSEN TAKK for alle tilbakemeldingene etter forrige innlegg.
Så utrolig fint å høre at dere setter pris på åpenheten min. Dere er gode!

Vi blogges plutselig ❤ Tonje Vold

Livsoppdatering og tanker i fra denne fruen her på casa psykiatrisk

Livet er sannelig ikke for pingler. Jeg har sagt det før, men kjenner ett behov for å si det igjen. Antageligvis mest fordi denne tanken har streifet gjennom hodet mitt mye i det siste. Jeg har fått kjenne på kroppen hvordan både den fysiske og den psykiske helsa mi ikke har spilt helt på lag med meg. Tvert i mot. Livet har vært skikkelig vanskelig – en god stund nå. Det er vel ingen hemmelighet, og egentlig ikke noe nytt heller. Men de siste månedene har det på mange områder blitt vanskeligere. Jeg har klamret meg fast til spiseforstyrrelsen, som har kjentes ut som en livbøye, min trygge havn, og jeg har virkelig måtte bruke alle krefter til å jobbe for å velge livet – å velge tilfriskning. Det har og er ikke enkelt. Og jeg og de rundt meg innså vel etter en stund i en vond og vanskelig spiral at jeg trengte litt mer hjelp til å komme meg på rett kjøl igjen. At jeg trenger støtte, hjelp, hvile og behandling. For min del har det kjentes ut som ett personlig nederlag, samtidig som jeg har følt meg modig fordi jeg gir de sjansen til å hjelpe meg, og fordi jeg gir behandlere den tilliten at jeg er villig til å prøve å få til endring, i stedet for å velge det vonde, og det som kjennes trygt.

Fredag sjekket jeg inn på casa psykiatrisk, en åpen psykiatrisk avdeling, hvor jeg skal få litt mer hjelp. Jeg fikk svar på henvisningen for noen uker siden, så jeg har vært klar over det en stund. Jeg har prøvd å forberede meg mentalt, hvertfall så godt det har latt seg gjøre. Likevel kom klumpen i magen, og angsten i brystet i det jeg satt foten min innenfor dørene her på fredag. Det er skummelt å åpne seg, det er skummelt å vise de som jobber her den tilliten som trengs for at de skal kunne hjelpe meg best mulig. Likevel skal jeg gjøre mitt beste, og gi dem og dette opplegget en sjangs. Fordi jeg har så mye å tape om jeg ikke fortsetter å prøve, om jeg ikke fortsetter å kjempe. Jeg valgte aldri sykdom, jeg valgte aldri å bli syk. Men jeg kan velge livet, og gjøre det jeg kan for å for å bli bedre. Men da trenger jeg god støtte og hjelp, selv om det er jeg som må gjøre jobben. Men jeg kjemper – virkelig, og det kjennes på denne kroppen, det kjennes på psyken. Jeg er sliten. Jeg trenger hvile for å orke å ta kampen. Jeg trenger trygghet for å våge. Jeg trenger at noen hjelper meg til å finne ut av hvem jeg er oppi alt dette. Jeg trenger at noen minner meg på hva slags styrke som bor inni meg. For jeg har så lett for å glemme det selv. Mest av alt trenger jeg mennesker som kan holde på håpet for meg, når jeg selv ikke klarer å se det. Jeg har mange rundt meg som gjør nettopp dette. Som håper og heier, støtter og viser sin omsorg. Det setter jeg så utrolig stor pris på. Tusen takk til hver og en av dere. Jeg klarer ikke alltid å verken gi uttrykk for eller vise hvor mye det betyr for meg. At dere står der, at dere er der, på sidelinjen, når jeg tenker at jeg ikke skal være en byrde, når jeg tenker at jeg skal klare alt på egen hånd. Jeg håper at dere har forståelse for at jeg trenger en viss avstand, at jeg trenger å fokusere på meg og at jeg ikke har krefter til å gjøre så mye for å pleie mine relasjoner. Sånn er det akkurat nå. Men takk for at dere står der, og at dere viser meg tålmodighet og omsorg. Det betyr mye. Virkelig.

Planen er at jeg skal være her noen uker, for stabilisering. Det er en frivillig innleggelse, på en åpen avdeling, hvor jeg får permisjoner om jeg vil og orker det. Jeg får samtaler og oppfølging av psykiater og lege, i tillegg til at mye av oppholdet handler om miljøterapi for at jeg skal få mest mulig stabilitet. Siden jeg er på ett stabiliseringsopphold er målet at jeg skal ha nytte av støtten jeg kan få der, og klare å fange opp triggere og ta kontakt med personalet når angsten og tankekjøret blir for mye. Det er mange aktiviteter på huset, og jeg blir oppmuntret til å ta del i det jeg klarer. Lysten til å gjøre noe særlig kjenner jeg ikke så veldig på, så jeg skal forsøke å ikke lytte til lysten, men i større grad hva jeg har behov for. Og da hva som vil hjelpe meg i hverdagen. Jeg håper at dette oppholdet kan gi meg litt krefter, mot og styrke til å klare å fortsette å ta gode valg for meg selv og mitt liv. Jeg forsøker å minne meg selv på hvor langt jeg er kommet på alle disse årene. Jeg prøver å minne meg selv på at jeg så mange gang har klart å komme meg opp av dette mørket, av denne gjørma av angst og vonde tanker. Jeg kan ikke gi meg nå. Men akkurat nå trenger jeg litt mer hjelp, og jeg prøver å jobbe for at det ikke skal kjennes ut som ett nederlag, men at det heller er en god ting at jeg i den graden jeg klarer tar i mot den hjelpen jeg kan få.

Jeg vet ikke hvor aktiv jeg kommer til å være på bloggen og sosiale medier fremover. Jeg vet bare at andre ting må komme i første rekke, og at det andre får komme i andre rekke, alt etter når kreftene og tiden strekker til. Jeg skriver mye, men da mest for meg selv. Samtidig har åpenheten min vært viktig for meg, for at skammen skal få minst mulig plass i livet mitt. Jeg vil fortsette å være åpen, ikke om alt selvfølgelig, fordi mine personlige grenser er viktig. Men det regner jeg med at dere skjønner. Likevel vil jeg fortsette å skrive og dele noen ting om min reise i dette livet, om oppturer og nedturer, fordi jeg vet at det er noe som først og fremst hjelper meg, men også har hjulpet og hjelper andre rundt meg. Jeg heier på åpenhet, jeg heier på å sette grenser for seg selv rundt hva man velger å dele, og jeg heier på å knuse tabuer og våge snakke om livet slik det kan være. Nettopp det at livet ikke er en dans på roser, og at vi alle i ulik grad vil støte på utfordringer og sykdom i livet. Jeg tror at det fortsatt er mer sosialt akseptert å fortelle om at man har blitt rammet av fysisk sykdom, enn psykisk sykdom. Det er fortsatt mye skam rundt det å slite, forsåvidt både fysisk og psykisk. Men vi må ikke være så naive og tro at alle rundt oss lever i beste velgående med bare solskinnsdager. Livet består av oppturer og nedturer. Livet består av gode dager og dårligere dager. Livet består av relasjoner, mestring, utfordringer og opplevelser. Og for meg er desverre mesteparten av min tid og mitt liv preget av utfordringer og psykisk sykdom. Slik er det akkurat nå. Sånn er det bare. Men jeg jobber iherdig med meg selv. Jeg kjemper. Jeg kjemper en kamp som er viktigere enn alt annet. Kampen for meg selv og mot meg selv. Den kampen er viktig. Helsa må komme først. Selv om det sitter langt inne å akseptere. Og når jeg føler meg som en byrde, når jeg føler at jeg burde klare alt dette alene, må jeg minne meg selv på at vi mennesker trenger andre mennesker. Jeg må minne meg på at jeg trenger andre mennesker. Vi var aldri ment til å klare oss helt alene. Mennesker trenger mennesker. Jeg trenger mennesker.

Jeg er ikke bitter over min situasjon slik den er nå. Likevel synes jeg at det er vanskelig å akseptere den. Likevel kan jeg kjenne stor fortvilelse og frustasjon over at ting er slik det er. Da kommer skammen og setter seg i ryggmargen. Da trenger jeg at jeg og andre rundt meg forteller meg at jeg har lov til å føle, at jeg har lov til å kjenne på frustrasjon og fortvilelse. Da trenger jeg å erfare at det ikke er farlig. Da trenger jeg å bli minnet på at fortvilelse og frustrasjon er tillatt, og at det er viktig at jeg kan kjenne på det uten at det trenger å bli helt altoppslukende og overveldende. Personalet her er her for å hjelpe meg til det. De har allerede strukket ut en hånd, og nå er det jeg som må våge å ta i mot den. Det er lettere sagt enn gjort. Men jeg er på veien. Nok en gang må jeg øve meg på å heve stemmen. Nok en gang må jeg øve meg på å kjenne etter og formidle hva mine behov er. Det er lettere sagt enn gjort. Ofte stopper ordene opp i halsen. Da er det en trygghet å vite at jeg ikke alltid trenger å si så mye, men at jeg kan få formidlet det på andre måter. Noen ganger er det distraksjon i fra mitt eget hode og tanker som hjelper, og noen ganger er det nettopp det å klare å sette ord på hva som skjer i meg, eller hva jeg tenker på. Andre ganger er det hvile. Behovene er mange, og de er ikke de samme alltid. Vi trenger ulike ting i ulike situasjoner. Det å kjenne etter kan være skikkelig vanskelig. Spesielt når behovene har blitt forsøkt skyvd unna, og følelsene har blitt taklet på alle mulige måter. Det er en øvelse. Jeg øver meg på ordene. Jeg øver meg på å kjenne etter hva mine behov er, og klare å ytre dem der det er nødvendig.

Vel det var litt i fra mitt hode og mitt liv akkurat nå. Vi blogges plutselig igjen. Sender dere alle sammen de beste ønsker. Og til deg som sliter: så kan jeg fortelle deg det at du ikke er alene. Vi er mange som kjemper hver vår kamp. Ikke gi deg. Jeg heier på deg. Og til alle venner, familie og til dere som følger meg på bloggen og instagram: tusen takk for all støtte og gode ord. Det varmer mitt hjerte.

Om den kjipe beskjeden fra psykologen og sushidate med mannen

I dag tidlig hadde jeg time hos psykologen min på DPS’en. Hos han jeg startet opp hos for noen få uker siden. Jeg hadde sett frem til timen i dag, mest fordi jeg syntes at han er så okei å snakke med. Som om jeg følte at han forstod så mye av hva jeg tenkte og sa allerede i fra første møte. Likevel ankom jeg venterommet i spenning & en litt mild angst. Har aldri vært noe fan av venterom, misliker sterkt å måtte melde meg i skranken + at det aldri har vært noe kjekt å ha en teraptime – det uavhengig av hvor godt jeg har likt terapauten. I det han kom ut og ropte opp navnet mitt fikk jeg følelsen av at noe ikke var som det skulle. Han virket liksom litt annerledes, på en måte? Jeg tenkte jo mitt, men sa til meg selv at jeg ikke skulle overanalysere og tolke så mye, siden jeg har en tendens til å gjøre det uten noen god grunn. Dog tok det ikke mange minuttene før han fortalte meg at han skulle slutte i løpet av neste uke…Bomba var sluppet! Og jeg var så absolutt ikke forberedt på det, men jeg ble likevel ikke sjokka. Så egentlig tror jeg at kroppen min hadde forberedt seg på at noe sånt kunne skje. Typisk min uflaks. Startet jo hos han for bare noen uker siden, etter at hun forrige jeg hadde ikke var noe bra for meg. Og nå som jeg faktisk hadde fått en god tone med han nye, skulle han plutselig – sånn helt ut av det blå slutte…kødder du eller?!

Det som er bra – morsomt – rart – eller hvem vet hva oppi det hele her – er at jeg bare må le av hele situasjonen. Galgenhumoren min har vært både redningen min og forsvarsmekanismen min når livet virkelig går meg i mot. Og i dag måtte jeg bare le i det jeg gikk ut av kontoret til herr psykolog. Nettopp fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre? Ikke kommer jeg noen vei av å legge meg ned å grine, og ikke får jeg gjort noe med situasjonen heller..Desverre. Så da ler jeg da, og det må vel være lov det også? Eller?

Etter å ledd noen timer i frustrasjon og etter Andreas var ferdig på skolen – møttes vi nede ved Tjuvholmen for å spise suhsi. Det var fint å få litt tid sammen bare oss to – utenfor leilighetens fire vegger, og ikke minst var det ett lite lyspunkt på en dag som denne. Føler meg så heldig som har han. Er heldigvis ikke alene i denne motgangen.

Vel, jeg holder en knapp på galgenhumor. I gitte settinger. Mest av alt holder jeg fast på at jeg må få lov til å reagere som jeg reagerer. Og at ingen følelser er feil. Akkurat nå kjenner jeg på mye fortvilelse og frustrasjon, men samtidig en god dose humor oppi all frustrasjon – og tenker at nå må vel ting snart gå min vei? Ja, det tror jeg faktisk. Så nå krysser jeg fingrer og tær og ber til høyere makter om at jeg blir overført til ny psykolog fort som fy – og at hun er okei + at hun kan følge meg en stund fremover. Det håper jeg virkelig!

Ordene hennes snakker for seg selv

Med dagens første kaffekopp i hånda, og headsettet på støydempende og volumet på fullt, beveger jeg meg sakte inn i ett annet rom. Ett rom der jeg føler meg sårbar, men sterk. Maria Mena sine ord har en tendens til å få meg til å føle akkurat det. De treffer akkurat på det punktet som er mest sårt. De rører ved den ene nerven som behøver berøres. Det ligger heling i ordene. Det ligger heling i følelsen de gir. En styrke fra det som før kjentes ut som det som en trodde skulle ta knekken på en. Men så gjorde det ikke det.

(Tekstene under bildene er linjer fra favoritten min i fra Maria Mena sitt nyeste album, Growing pains.)


«No one will tell you about the limit

they put on how long you can grieve.

No one will warn you when you’re winning,

how heavy a lost love can be.»


» But I wanna tell you I got through

the hardest of times of my own.

I made some mistakes, I made a few,

but i learned that I am strong.

And just because it hurts,

doesn’t mean it isn’t worth it.

And even if it stings,

it’s just a temporary thing.

And no one said that changing

won’t cost you love, won’t make you cry.

But it will all make sense,

when the growing pain subside.»

selflove

Er det en ting jeg vet, så er det det faktumet at jeg har en lang vei å gå. Jeg har så mye å lære. Om de rundt meg, men mest av alt om meg selv. Jeg trenger å lære mer om min egen verdi som menneske.

Mest av alt trenger jeg at lærdommen, kunnskapen og erfaringene jeg gjør meg blir husket til neste gang jeg trenger det. Her må det vel kanskje repitisjon til? Å fortsette å fortelle seg selv at man er bra nok, at man har stor verdi, uavhengig av prestasjoner, kropp og størrelse?


Egenomsorg og egenkjærlighet er ikke enkelt. I alle fall ikke når man har gått i det samme sporet så lenge, og hatet så intenst. Men jeg trøster meg med at jeg har kommet ett godt stykke på vei. Og så har jeg forhåpentligvis mange år til her i dette livet. Så at jeg kan komme lenger, det er det ingen tvil om. Ting tar tid. Forandringer er ikke gjort over natten. Det vil være verdt det til slutt.

Ordene som stopper opp i halsen

Det er en del av meg som vil rope, skrike, hyle. Det er en del av meg som vil rope ut sannheten, rope ut smerten, rope ut frustrasjonen. Derfor roper jeg. Men det kommer ingen lyd. Fortvilelsen øker. Er det ingen som kan høre meg?

Det skjer alt for ofte at jeg prøver å finne ordene. Etter å ha funnet ordene, skal jeg også klare å si dem. Det er så ofte at jeg forblir taus, det er så ofte at det føles ut som at jeg står å roper til vedkommende foran meg, uten å bli hørt. Men så roper jeg egentlig ikke, fordi ordene har stoppet opp i halsen min. De kommer ikke ut. Er det skammen som stopper dem? Som holder meg tilbake? Kanskje det er frykten som nekter dem å passere? Kanskje er det frykten for å bli misforstått eller avvist som gjør at jeg ikke våger? Som gjør at det er mest behagelig å forbli stille?

Ååh jeg får det ikke til. Jeg skulle så gjerne ønske jeg fikk til. Å skrike ut smerten, å skrike ut sorgen, å skrike ut hva jeg trenger. Jeg forstår ikke at det skal være så vanskelig. De har jo sagt at de tåler å høre. De har jo spurt meg hva som plager meg, de har jo spurt meg om det er noe jeg trenger, eller om det er noe de kan gjøre.

Jeg har ikke tellinga på hvor mange ganger de har spurt meg om jeg kan si ifra om det er noe de kan gjøre for meg. Jeg har heller ikke tellinga på hvor mange ganger jeg har svart: ja, selvfølgelig skal jeg det. Jeg har sagt det og ment det. Hver eneste gang. Men så har noe skjedd i prosessen. Så har noe skjedd i mellomtiden. Alle dissen tankene har dukket opp, og alle disse ekle og vonde følelsene som nå har planta seg i ryggmargen. Skammen, angsten, tankene som sier at jeg ikke må være i veien, at jeg ikke må være til bry, at jeg ikke må ta opp tiden eller plassen til noen andre som trenger det mer enn meg. Stemmen som sier meg at jeg må klare meg på egenhånd. Men fillen heller, mennesker er jo ikke skapt til å klare seg helt på egenhånd?! Mennesker trenger mennesker. Hører du det hodet mitt? Hører du det ryggmargen min?

Det er en prøvelse å tillate seg selv å ta plass. Det er en øvelse å tillate stemmen sin å ha volum i det den kommer ut. Det er en øvelse i seg selv bare det å klare å få stemmen til å entre rommet. Øvelse, øvelse, øvelse. Jeg synes det er DRIT vanskelig å ta plass, jeg synes det er DRITT vanskelig å våge å romme den jeg er, vise deler av meg til andre, og stole på at de tåler meg. For ikke å snakke om hvor vanskelig jeg synes det er å skulle klare å si noe om det som smerter, si noe om sårene mine, behovene mine, og stole på at de møter meg på det, og at de også ser at jeg er så mye mer enn akkurat det. Men fillen heller, livet er for kort. Livet er for kort til å la stemmen få stanse ved halsen, livet er for kort til å ikke ta plass, livet er for kort til å ikke bry seg om andre, og til å la andre få lov til å bry seg om deg. Men det er en øvelse. Det tar tid. Jeg er LANGT ifra ferdig. De gangene stemmen kommer ut, de gangene jeg klarer å si det jeg trenger å si, og opplever å bli anerkjent og møtt på en god måte, da er det verdt all øvelse, trening og tid. Det er verdt det. For livet er for kort til å la være.

❤ Tonje Vold