Ordene som stopper opp i halsen

Det er en del av meg som vil rope, skrike, hyle. Det er en del av meg som vil rope ut sannheten, rope ut smerten, rope ut frustrasjonen. Derfor roper jeg. Men det kommer ingen lyd. Fortvilelsen øker. Er det ingen som kan høre meg?

Det skjer alt for ofte at jeg prøver å finne ordene. Etter å ha funnet ordene, skal jeg også klare å si dem. Det er så ofte at jeg forblir taus, det er så ofte at det føles ut som at jeg står å roper til vedkommende foran meg, uten å bli hørt. Men så roper jeg egentlig ikke, fordi ordene har stoppet opp i halsen min. De kommer ikke ut. Er det skammen som stopper dem? Som holder meg tilbake? Kanskje det er frykten som nekter dem å passere? Kanskje er det frykten for å bli misforstått eller avvist som gjør at jeg ikke våger? Som gjør at det er mest behagelig å forbli stille?

Ååh jeg får det ikke til. Jeg skulle så gjerne ønske jeg fikk til. Å skrike ut smerten, å skrike ut sorgen, å skrike ut hva jeg trenger. Jeg forstår ikke at det skal være så vanskelig. De har jo sagt at de tåler å høre. De har jo spurt meg hva som plager meg, de har jo spurt meg om det er noe jeg trenger, eller om det er noe de kan gjøre.

Jeg har ikke tellinga på hvor mange ganger de har spurt meg om jeg kan si ifra om det er noe de kan gjøre for meg. Jeg har heller ikke tellinga på hvor mange ganger jeg har svart: ja, selvfølgelig skal jeg det. Jeg har sagt det og ment det. Hver eneste gang. Men så har noe skjedd i prosessen. Så har noe skjedd i mellomtiden. Alle dissen tankene har dukket opp, og alle disse ekle og vonde følelsene som nå har planta seg i ryggmargen. Skammen, angsten, tankene som sier at jeg ikke må være i veien, at jeg ikke må være til bry, at jeg ikke må ta opp tiden eller plassen til noen andre som trenger det mer enn meg. Stemmen som sier meg at jeg må klare meg på egenhånd. Men fillen heller, mennesker er jo ikke skapt til å klare seg helt på egenhånd?! Mennesker trenger mennesker. Hører du det hodet mitt? Hører du det ryggmargen min?

Det er en prøvelse å tillate seg selv å ta plass. Det er en øvelse å tillate stemmen sin å ha volum i det den kommer ut. Det er en øvelse i seg selv bare det å klare å få stemmen til å entre rommet. Øvelse, øvelse, øvelse. Jeg synes det er DRIT vanskelig å ta plass, jeg synes det er DRITT vanskelig å våge å romme den jeg er, vise deler av meg til andre, og stole på at de tåler meg. For ikke å snakke om hvor vanskelig jeg synes det er å skulle klare å si noe om det som smerter, si noe om sårene mine, behovene mine, og stole på at de møter meg på det, og at de også ser at jeg er så mye mer enn akkurat det. Men fillen heller, livet er for kort. Livet er for kort til å la stemmen få stanse ved halsen, livet er for kort til å ikke ta plass, livet er for kort til å ikke bry seg om andre, og til å la andre få lov til å bry seg om deg. Men det er en øvelse. Det tar tid. Jeg er LANGT ifra ferdig. De gangene stemmen kommer ut, de gangene jeg klarer å si det jeg trenger å si, og opplever å bli anerkjent og møtt på en god måte, da er det verdt all øvelse, trening og tid. Det er verdt det. For livet er for kort til å la være.

❤ Tonje Vold

Angsten

Det begynner å lysne utenfor. Jeg blir sittende å stirre tomt ut i luften. Utenfor rutene, utenfor veggene er det så stille, så rolig, så fredfullt. Her inne er det stille, men tankene i hodet mitt de er så høylytte. De holder meg med selskap, men kan til tider også være alt for intense og høylytte. Noen ganger når jeg ber dem om å være stille, så nekter de å høre på meg. For å demonstrere, så roper de bare enda høyere og enda raskere. Jeg klarer ikke å holde følge.

Jeg måtte spørre psykologen min om jeg holder på å bli gal. For jeg har ikke tellinga på hvor ofte det føles slik. Men heldigvis har ikke følelsene mine alltid fasiten på virkeligheten, og heldigvis kunne psykologen min si til meg at han ikke tenker at jeg er gal. Derimot kunne han si til meg at det er angsten som gjør at det føles slik, og at hverdagen blir som den blir. Og angsten, ja den kan jo være ganske høylytt, det vet jeg jo egentlig. Det er bare ikke alltid så enkelt å skille meĺlom hva som er meg og hva som er angsten. Da er det godt å vite at noen med kompetanse, noen utenfor, som vil lytte og støtte, kan fortelle meg at jeg faktisk ikke er gal. Men som kan si meg at jeg har normale reaksjoner på noe som er skikkelig skikkelig dritt og skikkelig skikelig vanskelig.

Vel, det var det for nå tror jeg. Tror jeg skal ta å begynne på middagen, slik ag den er klar til mannen kommer hjem. ❤️

❤ Tonje Vold

Denne uken

Denne uken har bare rast av gårde. Jeg startet uken med å skrive på bloggen at det føltes ut som at forrige helg føyk av gårde i en fei, og at jeg snublet inn i denne uken. Jeg sitter forsåvidt fortsatt litt med samme følelsen. Dagene denne uken har vært lange, men likevel raske. Og nå var det plutselig søndag igjen.

Tusen millioner takk til alle sammen som har ønsket meg lykke til med oppstarten hos ny psykolog. Og jeg kan gledelig meddele at førsteinntrykket jeg fikk av han var FANTASTISK. Og for en lettelse det er. Magefølelsen og førsteinntrykket pleier å ha en del å si. Og det gjør det enklere for meg å få ned pulsen litt, og samtidig klare å være litt mer meg selv fremover. Kjenner at jeg er veldig spent på hvordan vår relasjon kommer til å bli, og jeg gleder meg samtidig til å bli kjent med han.

Timen jeg hadde hos nevrologen på Ullevål gikk så som så egentlig. Ble litt skuffa over at det ikke var han samme som har fulgt meg opp en stund som jeg skulle treffe, og følte ikke at hun jeg nå møtte forstod meg helt. Heldigvis fikk jeg ordnet det slik at jeg neste gang skal tilbake til han forrige jeg har hatt. Mye enklere med han, fordi han kjenner meg så godt. Men uansett fikk jeg informasjon om videre justering og opptrapping av epilepsimedisinene mine, og kan dermed belage meg på enda flere måneder med opptrapping. Satser på at bivirkningene av medisinene jeg står på gir seg med tiden, og at det blir bedre etter hvert. Men det er bare å smøre seg med tålmodighet og holde ut. Ingen farlige bivirkninger altså, men begynner å bli ganske lei av å gå rundt å være kvalm og dårlig 24/7.

Mannen i huset hadde bursdag i går. Fikk inntrykk av at han hadde en fin dag sammen med både meg og noen kompiser av han. I dag har vi vært på gudstjeneste og ute på tur. Og senere skal vi ut å spise på Jensens Bøfhus, og deretter å se A star is born på kino. Det blir stas.

Ønsker hver og en av dere en fin søndag. 

❤ Tonje Vold

Ny uke, ny psykolog og nye muligheter?

Denne uken kom litt plutselig. Helgen var jo her nettopp. Kjennes litt ut som at jeg kom snublende inn i den nye uken. Men det er kanskje ikke så dumt?

Denne uken inneholder så mangt. Jeg har en god del samtaler med ulike behandlere & støttepersoner, legetime, time på nevrohabiliteringen i forhold til justering av epilepsimedisinen jeg begynte på i høst. For ikke å snakke om at jeg skal ha min første time hos min nye behandler på en ny DPS.  Den forrige psykologen jeg hadde på DPS`en funka det ikke så bra med og nå har jeg blitt flytta over til en annen DPS som ligger i min bydel. Noe som egentlig er bra, fordi reiseveien da blir kortere.

Jeg må være så ærlig å si at jeg har hatt veldig blandede følelser rundt det å skulle starte hos ny psykolog. Det var ikke helt klaff med den forrige (mildt sagt), så jeg kjenner at det satte en ganske stor stuck i meg. Relasjoner og tillit er jo aldri en enkel sak, og noe som tar tid, derfor gjorde det nok ekstra vondt når det ikke funka slik som det burde mellom meg og hun forrige. At det er en god match er jo faktisk alfa og omega når det kommer til det å skulle klare å åpne seg og være mottakelig for hjelp.

Jeg har forsøkt å si til meg selv at selv om det ikke gikk slik som jeg ville med min forrige behandler, trenger ikke det å bety at det vil bli likt denne gangen. Jeg krysser alt som krysses kan, og ber til høyere makter om at han jeg nå skal starte hos er ålreit, og at vi to kan få ett tillitsforhold på sikt.

Ellers så går jo dagene i Oslobyen. Helga suste avgårde, og inneholdt mye tid til venninner (noe som jeg har lengta mye etter i det siste), i tillegg så hadde jeg lovsangstjeneste i kirka på søndag, dermed gikk stortsett hele søndagen til det. Men guri, for en utrolig fin dag, og helg.

Mamma Laila skal på kurs i byen fra tirsdag til onsdag, dermed får jeg truffet henne også litt, og det er virkelig ett stort lyspunkt denne uken. Ja, også har jo mannen i huset bursdag på lørdag, og det må jo selvfølgelig feires! Ellers så skal jeg prøve å få gjort unna litt sånn kjipe småting, slike ting som jeg har utsatt alt for lenge. Det må vel gjøres snart tenker jeg..

Ønsker dere en best mulig uke. Gjør noe godt for deg selv og for de du har rundt deg. Gå en tur, inviter en venn på kaffe, eller kanskje gi ett smil til en fremmed?

❤ Tonje

Kjære 17 år gamle Tonje

Kjære 17 år gamle Tonje.
Jeg vet at du synes livet er vanskelig og at du tenker at du ikke klarer noen verdens ting. Men det gjør du. Du klarer så mye mer enn du aner. Jeg vet du tror at du er svak, men det er ikke sant. Du kjemper, du gir ikke opp. Du er modig, reflektert, omsorgsfull og ressurssterk. Disse egenskapene vil du ha god nytte av de neste årene. Det er disse egenskapene som skal hjelpe deg opp og frem, hjelpe deg til å forstå, se andre, hjelpe andre, og ikke minst: hjelpe deg selv på veien til å bli frisk. Jeg vil fortelle deg at alle de timene du bruker på skole, alle dager og netter hvor du sliter deg ut på å skulle oppnå «perfekte» resultater, de vil være forgjeves. For når resultatene kommer og du står der med ett vitnemål som er for godt til å være sant, vil du likevel ikke være fornøyd. La karakterene få komme litt lengre ned på prioriteringslista, og bruk heller tiden på ting som gjør deg godt. Bruk tiden din på de og det som virkelig betyr noe. For du er så sinnsykt mye mer enn dine prestasjoner. For ikke å snakke om tallene på vekta. Du vil aldri bli god nok i spiseforstyrrelsen øyne (sorry to say), men det vil du omsider innse. Om noen år kommer du til å bruke mye tid på å skulle finne ut av hvem du er, sette mange spmtegn rundt hvem du egentlig er uten anoreksien, og innse at livet ditt er verdt å kjempe for. Og kanskje er det akkurat dette som kommer til å hjelpe deg mest av alt. Det og det faktum at du innser at det er menneskelig å ha følelser. At du er god nok, og at du har lov til å føle. Det vil du se litt tydeligere den dagen du gifter deg med mannen din. For ja, du kommer til å møte en ung mann som kommer til å spørre deg om å dele resten av livet sitt med deg. Du kommer å vise han tillit, og la han få lov til å elske deg. Du kommer til å grine mange tårer, triste og glade, og vite at det er menneskelig å føle. Det er faktisk nødvendig å føle. Du vil også få se at livet handler om mer enn å prøve å kontrollere det kontrollerbare, og du vil få kjenne hvor deilig det kan være å slippe taket på «kontrollen» og bare leve litt i nuet. For det vil du få til, med jevne mellomrom. Jeg lover.
(Posten er inspirert av @vildebhansen på instagram. 💛)

Mens dette året nærmer seg slutten…

2018 er snart forbi. Dette året har sannelig bydd på mye, på godt og vondt. Det har vært en god del prøvelser, og utfordringer. Jeg har kjempet mot meg selv, og jeg har kjempet for meg selv.

Jeg har blitt bedre kjent med mine svakheter og styrker. Lært meg bedre å håndtere dårlige dager, og blitt flinkere til å sette ord på det som gjør vondt. Jeg har pratet om det som har gjort vondt, selv når det har virket håpløst. Og jeg har bearbeidet en del av det vonde, selv om det har kostet.

Jeg har også lært meg å sette pris på de små tingene i livet. Det har flere ganger vært mitt holdepunkt. De små glimtene som jeg ofte har slitt med å ense. Men nå har jeg lært meg å se,og føle glede av de små ting. Det har vært vakkert å få oppleve. Og det har vært nødvendig når omstendighetene og livet har vært vanskelig og tungt.

I løpet av 2018 har jeg i tillegg blitt kjent med mennesker som har vist seg å være en støtte, og en glede i hverdagen min. Jeg har fått se og erfare mye godhet i praksis, av både familie, Andreas, venner, og mennesker i helsevernet. Jeg har konkludert med at mennesker trenger mennesker, meg inkludert.

Det største som har skjedd dette året var nok uten tvil den 04.august, da jeg giftet meg med min aller kjæreste. Å få elske, og bli elsket er fantastisk. Og å ha en som kjemper sammen med meg, og som står sammen med meg gjennom alt, det er sannelig en velsignelse.

Jeg har falt, mange mange ganger. Og jeg har reist meg, gang etter gang.

Opplevelser og reiser har jeg også fått oppleve dette året. Både venninnetur til Hawaii og bryllupsreise til Kroatia. For ikke å snakke om turer til familien i nord, til svigers på Jæren, og på besøk til mine kjære søstre.

Ett nytt år banker snart på døren. Ikke orker jeg å ha noe nyttårsforsetter, det blir jeg bare sliten av. Jeg vil heller fortsette med å sette meg små delmål, og jobbe mot de. Jeg aner ikke hva 2019 vil bringe. Og det er egentlig ikke så viktig heller. Jeg skal fortsette å ta en dag av gangen, og bruke tid med de som gjør meg godt.

Jeg vil takke alle dere som har gjort 2018 best mulig. Jeg vil takke alle dere som har støttet meg og heiet på meg. Selvsagt vil jeg også takke alle dere som følger meg gjennom sosiale medier, som byr på dere selv, og som setter pris på at jeg deler noe i fra mitt liv.

Ikke minst vil jeg takke dere som alltid har troa på meg. Det betyr mer enn jeg kan si med ord. Tusen takk.

Sender de beste ønsker til alle dere der ute for året som kommer. ❤️

Desembertanker

Nå kommer jeg enda en gang innom for å si takk for sist, og forhåpentligvis har dere ikke glemt meg helt. Bloggen har forsåvidt heller ikke vært glemt, men nok en gang nedprioritert. Helsa først, sånn er det bare. 

Men som jeg savner å skrive. De siste månedene har det blitt særdeles lite av det. Hvorfor? Delvis fordi det har vært så vanskelig å finne ordene, og delvis fordi det har vært litt (ganske mye) kaos i hodet og i noen deler av livet mitt. Men slapp av, jeg er ved godt mot. Eller, så godt som en kan være under omstendighetene som er. Og jeg forsøker å gjøre det som jeg alltid har forsøkt å gjøre – nemlig å ta en dag om gangen. 

Det har vært mange som har spurt og lurt på hvordan det går, og hva jeg driver med for tiden. Først må jeg bare si tusen takk for at dere spør, og for at dere tenker på meg, det er veldig koselig. 

Kort sagt så driver jeg å jobber med meg selv, på fulltid. Det er vel egentlig det jeg driver med for tiden. Og oppi alt det forsøker jeg å ha overskudd og energi til å tilbringe litt tid med venner og familie. Også prøver jeg å være litt ute i skog og mark. Det er ofte enklere sagt enn gjort. Men jeg prøver, og jeg klarer det av og til. Og det er godt nok. Jeg øver meg på å ikke få dårlig samvittighet når jeg ikke klarer annet enn å ligge på sofaen og puste. Det er godt å merke at jeg blir bedre kjent med meg selv, og mine begrensninger. Ikke minst at jeg merker at jeg blir flinkere til å sette sunne grenser for meg selv. Det gir faktisk skikkelig mestringsfølelse. Noe som er veldig deilig. 

Det er vel ikke til å stikke under en stol at det er desember, advent, og snart juleferie? Ganske umulig å ikke få det med seg. Med mindre man går i full isoloasjon. Og det er vel ikke akkurat ønskelig. Jeg personlig er absolutt ingen fan av julen, egentlig fordi den alltid har vært ganske vanskelig. Men den kommer, og jeg skal sørge for at jeg får en best mulig jul. Så gjelder det å huske på at også i desember og juletiden, er man menneskelig. Lytt til behovene dine, og tenk over hva du eller andre rundt deg kan gjøre for at du skal kunne ha det best mulig. Det har vært til stor hjelp for meg, og har bidratt til å ta vekk litt av den store juleskrekken. 

Jeg er så heldig som skal feire jul sammen med svigerfamilien på Jæren for første gang. Noe jeg tror blir veldig koselig. Det blir forresten første julen jeg og Andreas også feirer sammen, så det også er jo egentlig veldig stas. 

Vel, det var det for nå. Vi blogges. 

PROSJEKT LIVSLYS

I januar 2018 begynte jeg å skrive takknemlighetsbok. I praksis har det bestått av å skrive ned 3 ting jeg er takknemlig for, hver bidige dag. De første månedene av dette året var innmari vonde og mørke. Å skulle finne noe positivt eller noe å takke for føltes egentlig helt meningsløst. Fanget i mitt eget mørke ville jeg kaste opp ved tanken på å rette fokus på noe som var bra. Men jeg gjorde det allikevel. Fordi jeg ville prøve.

img_20180905_121620_6921299652905788528480.jpg

Men: Det har absolutt ikke vært overfladisk, eller meningsløst. Tvert i mot. Nå 10 måneder senere skriver jeg fortsatt ned ting jeg er takknemlig for. Ikke for å fjase vekk det jeg sliter med, eller det som jeg synes er vondt og vanskelig. Men nettopp for å vise meg selv at på tross av alt det vonde, er det likevel små eller store ting i livet mitt som jeg kjenner kan gi meg glede, varme og lys. Takknemlighetsboka mi har jeg nå per i dag døpt om til LIVSLYS, nettopp fordi mine takkeemner har blitt små lys i hverdagen min, og kan være til hjelp når jeg trenger det. For eksempel om jeg trenger hjelp eller inspirasjon til å finne ting som kan gjøre meg glad, eller trenger nettopp det å finne ett eller annet positivt, når alt synes mørkt, negativt og grusomt.

2018-09-05 112358216908541217421..jpg

Og en ting som jeg har bemerket meg, er nettopp det at jeg setter så utrolig stor pris på de små øyeblikkene, eller de små gledene i livet. Det er slike ting jeg ofte legger merke til, og verdsetter.

Under her kommer en liste med eksempler på ulike takknemligheter jeg har skrevet ned. Grunnen for at jeg vil dele det med dere er nettopp for å vise hva slike takknemligheter i hverdagen kan være. For mye av grunnen til at jeg tenkte at dette prosjektet mitt egentlig var ganske latterlig, var nettopp fordi jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å skrive, og at jeg tenkte at det måtte være de «største» tingene for å bli nedskrevne. Men tvert i mot, og det er jo absolutt ingen fasit på ting man kjenner på takknemlighet for.

2018-09-05 113429091251728575155..jpg

LIVSLYS FRA MIN TAKKNEMLIGHETSBOK:

♥ Våknet til fugler som kvitret utenfor vinduet mitt.
♥ Å drikke morgenkaffien min i fred og ro.
♥  Glad for den nye notatboken jeg kjøpte meg i dag. Gleder meg allerede til å skrive i den.
♥ Klagde i telefon til A i dag. Takknemlig for at han vil lytte til meg, og tåler meg.
♥ Havregrynsgrøten min så skikkelig fin ut i dag, og smakte også veldig godt.
♥ Pepsi max på en onsdag. Glede.
♥ Hun som satt i kassa på rema 1000 var så utrolig hyggelig, og smilte så fint.
♥ Gikk en tur i byen i dag og tok noen fine bilder.
♥ Naturen er så innmari fin!
♥ Takknemlig for å kunne legge meg i den store senga mi.
♥ Den søteste ungen på tbanen smilte og snakka til meg.
♥ A kommer på besøk.
♥ Takknemlig for at jeg har bein som kan gå og løpe.
♥ Føler meg heldig som har Andreas i livet mitt.
♥ Føler meg også så heldig som har fått en så fin svigerfamilie.
♥ Takknemlig for kirka mi
♥ Glad for at jeg kan se på home and away på morningen før dagen starter sånn skikkelig.
♥ Leste ei skikkelig fin bok.
♥ Glad for at jeg kan lese bøker.
♥ Ordna meg den fineste spillelista på spotify. Såå mye fin musikk der ute i verden.
♥ Hadde en samtale i dag, der jeg følte meg så sett, hørt og anerkjent.
♥ Lagde god middag sammen med ei venninne.
♥ Glad for at jeg har familie og venner som er glade i meg.
♥ Sendte brev i posten til en venn. En glede å glede noen andre.
♥ En venninne av meg betrodde seg til meg, så glad for at hun stoler på meg.
♥ Ett utrolig søtt bilde på insta som fikk meg til å smile.
♥ Undersøkelsen på sykehuset gikk bra. Glad det er over.
♥ Sognsvann var helt nydelig i dag. Vannet var så stille.
♥ Lite folk på bussen i rushtiden.
♥ Takknemlig for at jeg kan få bety noe for noen andre.
♥ Ren leilighet og nytt sengetrekk.
♥ Ble syk, og kjente at jeg trengte hvile. Glad for at jeg ble syk, for at jeg da «må» holde sengen.
♥ En god klem når jeg trengte det.
♥ Mestringsfølelse etter å prøve noe nytt.
♥ Sol og varmt ute i dag.
♥ Takknemlig for hyggelige mailer i fra blogglesere.
♥ Glad for å kunne være ute i naturen.
♥ Herlig å padle i kajakk.
♥ Å skrive dikt.
♥ TACOFREDAG!

img_20180905_121549_0771245955427481768026.jpg

Jeg skal uten tvil fortsette med å skrive ned ting jeg kjenner glede eller takknemlighet for. Kanskje vil du også være med på prosjektet? Det skal sies at du ikke trenger skrive 3 om dagen. Du kan skrive 1 ting om dagen, eller eventuelt 3 i uka. Det er helt opp til deg. Målet er i alle fall å gi rom for små eller store gleder i livet. Og bare så det skal sies, så har jeg altså skrevet opp morgenkaffien min som ett livslys hele 20 ganger siden jeg startet. Alltid så takknemlig for den.  #prosjektlivslys

Ikke fortell meg

808a6d54-17d6-41a4-a2db-b01c410249f0

Ikke fortell meg at du skjønner
for det gjør jeg jo tross alt ikke selv

ikke fortell meg at du vet
hvordan jeg har det
for hvordan kan du vite
når jeg selv egentlig ikke aner

ikke si at du forstår hva jeg går igjennom
når du aldri har opplevd noe lignende
og mangler forutsetningene for å virkelig forstå 

for all del ikke fortell meg
at alt som skjer har en mening
når jeg har lett meg sliten
etter meninger og svar
hele mitt liv

25255789-2382-4e52-b097-1d8159c38273

 fortell meg heller
at du vil være her
sammen med meg
 gjennom alt

fortell meg heller 
at du vil lytte
trøste
og støtte så godt du kan 

fortell meg at du vil fortsette
å være
min kjæreste
min venn
min mamma og pappa
min søster og bror 

4e31e03e-7169-47bc-9759-bed9882c7e2a

for det er faktisk ikke
ingenting
det er faktisk
mer enn nok