Konfirmasjon

I går feiret vi konfirmasjonsdagen til søskenbarnet mitt. Det var en nydelig dag sammen med konfirmanten, familie og venner. Fine taler, god mat, og en av de varmeste dagene i løpet av denne uka jeg har vært her.


Denne mandagen her skal nytes til det fulle. Med både avslapning, mat og shopping. I morgen vender jeg nemlig hjemover til Oslo igjen. Og selv om det er litt trist, kjenner jeg at det skal bli litt deilig også.

Bildedryss fra Spania

Nyter ferien her i Spania. Har vært her nå siden tirsdag, og har faktisk fått vært skikkelig turist, og utforsket både Albir og Altea. Altea var skikkelig nydelig. Spesielt gamlebyen. De neste dagene skal jeg slappe av mest mulig, og nyte tid med familien. På søndag skal vi i konfirmasjon til søskenbarnet mitt, så det var egentlig det vi kom her for. Men vi slo like gjerne to fluer i en smekk: og kombinerte både konfirmasjon og en ukes ferie i varmen. Deilig.

Vinteren kan være lang og kald, men våren den kommer med vakker fuglesang

Hvor skal jeg begynne?? Først og fremst: hallo, ikke for å være kjip, men kan vi plis snakke litt om dette været som har vært utenfor rutene i Oslo de siste dagene? Jeg begynte å gråte i dag fordi jeg ble så glad og så rørt på grunn av dette fine været. Den NYDELIGE sola som varma i kinnene, og som lagde fregner på nesa mi. Den fantastiske lyse sola, som skinte opp gatene, som lyste opp ansiktene og hjertene til store deler av oslo’s befolkning. Mennesker som kom løpende ut av sine mørke huler, klar for å nyte, klar for å føle. Gladmusikk på ørene, mennesker som sitter ute på benker og stoler, prater med hverandre, drikker kaffe og nyter noen stråler med håp, noen stråler med glede.

Jeg tok på meg solbriller i dag – optimisten sin det – sikker på at dette godværet var kommet for å bli. Eventuelt så hadde jeg sjekka værmeldinga, og håpa på at hun der flotte værdama på tven hadde rett i det hun sa. Kanskje litt begge deler. Uansett så tusla jeg nedover kirkeveien, etter å vært litt for mange timer på sykehuset for masse kjedelige tester + møter osv. Med podcast på ørene og sola i fjeset. Det trillet en tåre, to eller ti. Fordi solstrålene minner meg på at det snart er vår. Sola minner meg på at vinteren ikke varer evig. Og plutselig tenkte jeg på at de mørke dagene og de nokså mørke månedene – de vil heller ikke vare evig.

Vinteren kan være lang og kald, men våren den kommer med vakker fuglesang.

Om du nå har lest de to avsnittene over, blir provosert og tenker som så at: jammen, alle problemene forsvinner vel ikke selv om det blir sol, vår, sommer, høst, eller you name it!? Vel, til deg skal jeg bare si med en gang: Nei, det har du helt rett i. Det er naivt å tro at alle verdens problemer løser seg så fort det blir varmere i luften, og sommeren nermer seg. For en god del betyr vår og sommer mer smerte, mer lidelse i selve lidelsen, fordi kontrastene blir så store. Noe som er veldig trist, men også veldig veldig forståelig. Men for meg, og for de andre som som får masse energi og livsgnist av sola og varmen, vel, for oss er det en glede og en lettelse. Jeg gleder meg til våren jeg, for ikke å snakke om sommeren. Og det må vel være lov å si?

Jeg synes det er så deilig å kunne sitte ute uten å måtte ha på seg en haug med klær, tusle rundt i oslo’s gater uten å fryse rumpa av seg – kjenne varmen fra sola – og kjenne solstrålene som tenner gnister i håpet mitt. Ikke minst synes jeg det er deilig å kjenne på lyst og ork til å gjøre ting. Å slippe å måtte slepe seg ut av døren. Å våkne til lyset, komme hjem når det forstsatt er lyst ute. Det er deilig det. Ett mål jeg har for mars er å komme meg ut så ofte som mulig. Spesielt på solskinnsdager som denne. Omså bare bittesmå turer ute i gatene eller marka. Det har psyken min godt av. Det har håpet mitt godt av.

Denne ukens…(uke seks)

Høydepunkt:

Jeg og Andreas hadde 1/2 års bryllupsdag på mandag. Det feira vi litt på kvelden, og Andreas hadde ordnet i stand god mat til oss når jeg kom hjem. Merkelig å tenke på at vi nå har vært gift i ett halvt år. Noen ganger føles det ut som at det var i går vi gikk ned kirkegulvet etter å ha gitt hverandre vårt ja, og på samme tid kjennes det ut som en evighet siden. Uansett så var det fint å markere ett halvt år som herr og fru. Gleder meg til mange mange flere dager, måneder, halvår og år sammen med min kjære A ❤

Fotograf: Jeanette Brattbakk ved sweet memories studio as

Mums:

Kall meg gjerne kjedelig, men hallo hvor godt det var med fredagstaco. Det er det forsåvidt alltid, men på fredag smakte det litt ekstra godt. Tror nok det kan ha en sammenheng med at jeg har vært syk og har manglet smaksløker noen dager. Mmmm mums. Gleder meg allrede til neste fredagstcao jeg.

class=

Cravings:

Hehehe PEPSI MAX. Det er vel ingen hemmelighet at jeg er tidenes pepsimax-elsker. MEN, denne uken har jeg hatt helt utrolige cravings etter pepsi, og har drukket ganske mye mer enn jeg vanligvis pleier. Sitter faktisk å drikker pmax akkurat nå mens jeg skriver dette. Får aldri nok pepsi.

(bilde fra sommeren 2018)

Instagram:

Denne ukens insta må nok bli selveste Maria Borge ❤ 
Denne uken har hun vært på reise i Sri Lanka, så det sier seg vel selv at det har vært litt av en fornøyelse å følge med på henne og feeden hennes. Anbefaler å følge henne om du trenger treningsinspirasjon, reiseinspo eller ønsker å få noen gode tips til hva du kan lage på kjøkkenet, som er både godt og næringsrikt.

Nedtur:

Ukens nedtur blir uten tvil det at jeg har vært syk med feber, halsvondt og smerter i alle muskler i hele kroppen. Det er så kjedelig å ligge langflat på sofaen og være dårlig. Men samtidig er det digg når formen begynner å bli bedre igjen. Noe den heldigvis er nå. Håper jeg blir helt frisk i løpet av neste uke!

Tanke:

Den siste uken har jeg tenkt mye på reise. Jeg kjenner en så utrolig sterk trang til å reise nå om dagene. Kanskje er det vinteren som gjør det. Snøen og drittværet hjelper ikke akkurat på psyken min. Kanskje er det ett behov for en pause, ett ønske om å flykte fra det som er vanskelig akkurat nå? Jeg vet ikke helt. Men jeg tror det er flere ting. Heldigvis reiser jeg til Spania om 2 måneder. Gleder meg så mye til sol og varme, og til en liten pause i fra hverdagen og terapi. Det holder jeg fast ved nå. Spesielt når snøen daler ned utenfor rutene. 2 måneder. La det gå foooort.

(bilde i fra Albir 2015) – gleder meg til å dra tilbake dit igjen

Låt:

Denne har gått på REPEAT hos meg helt siden den kom ut. Kristian Kristensen gjorde det igjen! Om du ikke har hørt den så MÅ du høre den nå!

God søndag! Vi blogges.
❤ Tonje Vold

selflove

Er det en ting jeg vet, så er det det faktumet at jeg har en lang vei å gå. Jeg har så mye å lære. Om de rundt meg, men mest av alt om meg selv. Jeg trenger å lære mer om min egen verdi som menneske.

Mest av alt trenger jeg at lærdommen, kunnskapen og erfaringene jeg gjør meg blir husket til neste gang jeg trenger det. Her må det vel kanskje repitisjon til? Å fortsette å fortelle seg selv at man er bra nok, at man har stor verdi, uavhengig av prestasjoner, kropp og størrelse?


Egenomsorg og egenkjærlighet er ikke enkelt. I alle fall ikke når man har gått i det samme sporet så lenge, og hatet så intenst. Men jeg trøster meg med at jeg har kommet ett godt stykke på vei. Og så har jeg forhåpentligvis mange år til her i dette livet. Så at jeg kan komme lenger, det er det ingen tvil om. Ting tar tid. Forandringer er ikke gjort over natten. Det vil være verdt det til slutt.

Første søndagen i februar

I dag skinte solen endelig, etter alt for mange dager med snø, snø og atter snø. Det var så deilig. Dermed måtte vi selvsagt komme oss en liten tur ut å nyte.

Januar har kjentes ut som måneden i fra evigheten. Dermed er jeg ganske så letta og glad for at februar endelig er her. Dagene blir lysere, og for hver dag er vi ett steg nærmere både vår og sommer. Det liker jeg å tenke på!

Jeg synes egentlig at livet blir litt ekstra vanskelig om vinteren. Og jeg er ganske sikker på at jeg er en av de som blir veldig påvirka av været og årstidene. Desverre. Men jeg oppdaget for lenge siden hvor viktig det er at jeg kommer meg ut så ofte som jeg kan, og ikke bare blir sittende inne hele vinteren. Dermed er det ekstra fint med dager som denne, fordi det da er så delig å være ute i skogen.

Vi har egentlig ikke de største planene for februar. Hverdagen går jo sin gang, med Andreas på fengselskolen, og jeg med mitt. Men vi får besøk av noen venner ei helg, og har da store planer om å dra på harryhandel til Sverige. Så det ser jeg i alle fall frem til. Det er så godt å ha de små lyspunktene der fremme, som gjør hverdagen litt enklere. Det trenger ikke å være de største tingene, men kanskje bare det å se frem til fredag og helg, eller til å få besøk eller dra på besøk til en god venn.

Nå skal jeg legge meg på sofaen, skru på tv’n og bingewatche Wahlgrens verden resten av kvelden. Ønsker dere en god søndagskveld, og ei god uke.

❤ Tonje

Ordene som stopper opp i halsen

Det er en del av meg som vil rope, skrike, hyle. Det er en del av meg som vil rope ut sannheten, rope ut smerten, rope ut frustrasjonen. Derfor roper jeg. Men det kommer ingen lyd. Fortvilelsen øker. Er det ingen som kan høre meg?

Det skjer alt for ofte at jeg prøver å finne ordene. Etter å ha funnet ordene, skal jeg også klare å si dem. Det er så ofte at jeg forblir taus, det er så ofte at det føles ut som at jeg står å roper til vedkommende foran meg, uten å bli hørt. Men så roper jeg egentlig ikke, fordi ordene har stoppet opp i halsen min. De kommer ikke ut. Er det skammen som stopper dem? Som holder meg tilbake? Kanskje det er frykten som nekter dem å passere? Kanskje er det frykten for å bli misforstått eller avvist som gjør at jeg ikke våger? Som gjør at det er mest behagelig å forbli stille?

Ååh jeg får det ikke til. Jeg skulle så gjerne ønske jeg fikk til. Å skrike ut smerten, å skrike ut sorgen, å skrike ut hva jeg trenger. Jeg forstår ikke at det skal være så vanskelig. De har jo sagt at de tåler å høre. De har jo spurt meg hva som plager meg, de har jo spurt meg om det er noe jeg trenger, eller om det er noe de kan gjøre.

Jeg har ikke tellinga på hvor mange ganger de har spurt meg om jeg kan si ifra om det er noe de kan gjøre for meg. Jeg har heller ikke tellinga på hvor mange ganger jeg har svart: ja, selvfølgelig skal jeg det. Jeg har sagt det og ment det. Hver eneste gang. Men så har noe skjedd i prosessen. Så har noe skjedd i mellomtiden. Alle dissen tankene har dukket opp, og alle disse ekle og vonde følelsene som nå har planta seg i ryggmargen. Skammen, angsten, tankene som sier at jeg ikke må være i veien, at jeg ikke må være til bry, at jeg ikke må ta opp tiden eller plassen til noen andre som trenger det mer enn meg. Stemmen som sier meg at jeg må klare meg på egenhånd. Men fillen heller, mennesker er jo ikke skapt til å klare seg helt på egenhånd?! Mennesker trenger mennesker. Hører du det hodet mitt? Hører du det ryggmargen min?

Det er en prøvelse å tillate seg selv å ta plass. Det er en øvelse å tillate stemmen sin å ha volum i det den kommer ut. Det er en øvelse i seg selv bare det å klare å få stemmen til å entre rommet. Øvelse, øvelse, øvelse. Jeg synes det er DRIT vanskelig å ta plass, jeg synes det er DRITT vanskelig å våge å romme den jeg er, vise deler av meg til andre, og stole på at de tåler meg. For ikke å snakke om hvor vanskelig jeg synes det er å skulle klare å si noe om det som smerter, si noe om sårene mine, behovene mine, og stole på at de møter meg på det, og at de også ser at jeg er så mye mer enn akkurat det. Men fillen heller, livet er for kort. Livet er for kort til å la stemmen få stanse ved halsen, livet er for kort til å ikke ta plass, livet er for kort til å ikke bry seg om andre, og til å la andre få lov til å bry seg om deg. Men det er en øvelse. Det tar tid. Jeg er LANGT ifra ferdig. De gangene stemmen kommer ut, de gangene jeg klarer å si det jeg trenger å si, og opplever å bli anerkjent og møtt på en god måte, da er det verdt all øvelse, trening og tid. Det er verdt det. For livet er for kort til å la være.

❤ Tonje Vold

Ny uke, ny psykolog og nye muligheter?

Denne uken kom litt plutselig. Helgen var jo her nettopp. Kjennes litt ut som at jeg kom snublende inn i den nye uken. Men det er kanskje ikke så dumt?

Denne uken inneholder så mangt. Jeg har en god del samtaler med ulike behandlere & støttepersoner, legetime, time på nevrohabiliteringen i forhold til justering av epilepsimedisinen jeg begynte på i høst. For ikke å snakke om at jeg skal ha min første time hos min nye behandler på en ny DPS.  Den forrige psykologen jeg hadde på DPS`en funka det ikke så bra med og nå har jeg blitt flytta over til en annen DPS som ligger i min bydel. Noe som egentlig er bra, fordi reiseveien da blir kortere.

Jeg må være så ærlig å si at jeg har hatt veldig blandede følelser rundt det å skulle starte hos ny psykolog. Det var ikke helt klaff med den forrige (mildt sagt), så jeg kjenner at det satte en ganske stor stuck i meg. Relasjoner og tillit er jo aldri en enkel sak, og noe som tar tid, derfor gjorde det nok ekstra vondt når det ikke funka slik som det burde mellom meg og hun forrige. At det er en god match er jo faktisk alfa og omega når det kommer til det å skulle klare å åpne seg og være mottakelig for hjelp.

Jeg har forsøkt å si til meg selv at selv om det ikke gikk slik som jeg ville med min forrige behandler, trenger ikke det å bety at det vil bli likt denne gangen. Jeg krysser alt som krysses kan, og ber til høyere makter om at han jeg nå skal starte hos er ålreit, og at vi to kan få ett tillitsforhold på sikt.

Ellers så går jo dagene i Oslobyen. Helga suste avgårde, og inneholdt mye tid til venninner (noe som jeg har lengta mye etter i det siste), i tillegg så hadde jeg lovsangstjeneste i kirka på søndag, dermed gikk stortsett hele søndagen til det. Men guri, for en utrolig fin dag, og helg.

Mamma Laila skal på kurs i byen fra tirsdag til onsdag, dermed får jeg truffet henne også litt, og det er virkelig ett stort lyspunkt denne uken. Ja, også har jo mannen i huset bursdag på lørdag, og det må jo selvfølgelig feires! Ellers så skal jeg prøve å få gjort unna litt sånn kjipe småting, slike ting som jeg har utsatt alt for lenge. Det må vel gjøres snart tenker jeg..

Ønsker dere en best mulig uke. Gjør noe godt for deg selv og for de du har rundt deg. Gå en tur, inviter en venn på kaffe, eller kanskje gi ett smil til en fremmed?

❤ Tonje

Nyttårsaften

Skal jeg være helt ærlig, så har jeg egentlig aldri vært noe fan av nyttår og nyttårsfeiringer. Jeg har egentlig alltid syntes at det har vært litt oppskrytt, samtidig som det de siste årene egentlig har vært ganske kjipt, vanskelig og krevende. Denne nyttårsfeiringen vi hadde nå, er den første nyttårsfeiringen som jeg faktisk har gledet meg til. Jeg og mannen var invitert til å feire nyttår sammen med tre venner, så dermed var vi en fin liten gjeng. Det passet egentlig midt i blinken. Jeg synes at det er så mindre krevende når vi er færre folk, og slipper å sitte å rope til hverandre, for ikke å snakke om all small talken som man unngår, hehe.

Svigersøsteren min fikset hair og makeup. Og jeg ble så fornøyd!
Altså se!!
Vi droppa kalkunen, og gikk for tapas. Det er virkelig noe av det beste jeg vet.
Stjerneskudd og raketter. Godt nytt år!


Håper dere hadde en best mulig dag. Enten dere tilbringte den alene hjemme i senga, eller med familie, kjæreste eller venner,

❤ Tonje Vold