Tanker etter dagens møte med en idrettspedagog

I dag hadde jeg ett møte med en idrettspedagog som jobber her på avdelingen. Vi pratet mye rundt det faktumet at jeg lenge har vært ett «alt – eller ingenting» menneske. Jeg har så lenge jeg kan huske vært styrt av høye krav og forventninger til meg selv, en hverdag som har hatt en tendens til å gå i ett alt for høyt tempo, og en tanke om at jeg alltid til alle tider skal prestere på alle området i livet mitt. Jeg har hatt høye kraver til mine prestasjoner, da spesielt med tanke på skole og trening. I tillegg som jeg har forventet at av meg selv at jeg skal klare å stå i det sosiale, og stille opp for alle og en hver rundt meg. I perioder der jeg har hatt det alt for vanskelig har jeg gått på en smell eller to. Dermed har jeg havnet i en vond og vanskelig sirkel av slitenhet og utmattelse, uten verken lyst eller krefter til å få til ting. Hverdagen har blitt ett ork, og det å klare å komme seg opp og ut har blitt meget vanskelig.

Vi pratet mye om det at jeg forventet at jeg skulle klare å være/gjøre 100% på de fleste områder i livet mitt. Vi pratet om det at jeg har strukket meg så langt så mange ganger, for å få til nettopp dette. Også pratet vi mye om at jeg må fortsette å lytte til min egen kropp og mine behov, og jobbe for å finne en best mulig balanse mellom de ulike tingene i livet mitt. For eksempel når jeg begynner å studere igjen, at jeg ikke kan forvente av meg selv at jeg skal klare å bruke så mye tid på skole som jeg har gjort. I tillegg til at prioriteringene mine på andre områder må bli annerledes. Kravene til å skulle være «på» på alle mulige områder i livet er alt for høye. Dette er noe jeg har jobbet med en stund – men som jeg likevel må fortsette å øve meg på. Balanse er nøkkelen for at jeg skal klare hverdagen min best mulig. Balanse er også nøkkelen til at jeg skal klare å bedre både den psykiske og den fysiske helsa mi.

Balanse når det kommer til aktivitet og trening var også ett tema i dag. Vi snakket litt om hvor viktig det å være i fysisk aktivitet har vært for meg. Vi snakket om at jeg alltid har vært ei aktiv jente, som har funnet glede og nytte av fysisk aktivitet og idrett. Akkurat nå sliter jeg veldig med å klare å finne en mellomvei. Akkurat nå sliter jeg veldig med at fysisk aktivitet blir styrt av tvangen min, og at det ikke er noe som blir lystbetont. Dermed må jeg jobbe med å begrense meg, og kanskje for en periode gjøre det minst mulig. Samtidig som at jeg bør komme meg ut på små turer, siden det i utgangspunktet er noe som gjør meg godt. Men at jeg/vi da må legge en plan på hvor ofte dette skal være, og finne ut av når det er tvangspreget, og når det er noe som gjør meg godt og som gir glede.

Min perfeksjonisme har uten tvil blitt overført til mat og trening. Det har ikke bare handlet om å skulle prestere på skole og i det sosiale. Spiseforstyrrelsen min har også vært preget og styrt av mine perfeksjonistiske tanker. Her på avdelingen er det felles aktiviteter, slik som ballspill, yoga, turer og styrketrening. Jeg synes at det er ekstra vanskelig å skulle klare å være med noe av det, og skulle klare å være i aktivitet eller trene sammen med andre. Nettopp fordi at jeg blir så redd for å ikke være god nok, eller livredd for å gjøre noe «feil». Vi satt ett mål om at jeg skal prøve å være med på et par aktiviteter sammen med andre, og at vi i ettertid skal snakke om hvilke tanker som kommer. Jeg skal prøve å kartlegge når tvangstankene og tvangshandlingene mine knyttet til fysisk aktivitet kommer, og snakke om hvordan jeg kan håndtere dem på best mulig måte. At fysisk aktivitet er viktig for både min fysiske og min psykiske helse er det ingen tvil om. Men jeg trenger å lære meg å finne den balansen. Slik at det ikke trenger å være alt-eller-ingenting.

Jeg har forresten fått mange spørsmål om hva jeg tenker om trening i forhold til spiseforstyrrelser. Og der vil jeg bare presisere at det ikke finnes noen fasit på dette. Jeg jobber for å klare å være i aktivitet, men i mye mindre grad enn tidligere. Og å finne måter å trene på som styrker meg og ikke bryter meg ned. Men til deg som lurer på dette, så anbefaler jeg deg å rådføre deg med en lege, behandlere, ernæringsfysiolog, idrettpedagog eller ulike brukerorganisasjoner som jobber med spiseforstyrrelser. For eksempel SPISFO eller ROS. Vi er alle forskjellige, og hva som lurt for meg, er nødvendigvis ikke lurt for deg. Det er viktig for meg å få sagt.

Nå har vi nettopp hatt middag, så nå er det dags for ettermiddagskaffen, før jeg får besøk av Andreas. Han har fortsatt ikke vært her, siden jeg har vært for sliten til å ta i mot besøk. Men i dag kommer han en liten tur, og det skal bli godt å se han igjen.

Forresten – før jeg glemmer det, så må jeg bare si TUSEN TAKK for alle tilbakemeldingene etter forrige innlegg.
Så utrolig fint å høre at dere setter pris på åpenheten min. Dere er gode!

Vi blogges plutselig ❤ Tonje Vold

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s