Ordene som stopper opp i halsen

Det er en del av meg som vil rope, skrike, hyle. Det er en del av meg som vil rope ut sannheten, rope ut smerten, rope ut frustrasjonen. Derfor roper jeg. Men det kommer ingen lyd. Fortvilelsen øker. Er det ingen som kan høre meg?

Det skjer alt for ofte at jeg prøver å finne ordene. Etter å ha funnet ordene, skal jeg også klare å si dem. Det er så ofte at jeg forblir taus, det er så ofte at det føles ut som at jeg står å roper til vedkommende foran meg, uten å bli hørt. Men så roper jeg egentlig ikke, fordi ordene har stoppet opp i halsen min. De kommer ikke ut. Er det skammen som stopper dem? Som holder meg tilbake? Kanskje det er frykten som nekter dem å passere? Kanskje er det frykten for å bli misforstått eller avvist som gjør at jeg ikke våger? Som gjør at det er mest behagelig å forbli stille?

Ååh jeg får det ikke til. Jeg skulle så gjerne ønske jeg fikk til. Å skrike ut smerten, å skrike ut sorgen, å skrike ut hva jeg trenger. Jeg forstår ikke at det skal være så vanskelig. De har jo sagt at de tåler å høre. De har jo spurt meg hva som plager meg, de har jo spurt meg om det er noe jeg trenger, eller om det er noe de kan gjøre.

Jeg har ikke tellinga på hvor mange ganger de har spurt meg om jeg kan si ifra om det er noe de kan gjøre for meg. Jeg har heller ikke tellinga på hvor mange ganger jeg har svart: ja, selvfølgelig skal jeg det. Jeg har sagt det og ment det. Hver eneste gang. Men så har noe skjedd i prosessen. Så har noe skjedd i mellomtiden. Alle dissen tankene har dukket opp, og alle disse ekle og vonde følelsene som nå har planta seg i ryggmargen. Skammen, angsten, tankene som sier at jeg ikke må være i veien, at jeg ikke må være til bry, at jeg ikke må ta opp tiden eller plassen til noen andre som trenger det mer enn meg. Stemmen som sier meg at jeg må klare meg på egenhånd. Men fillen heller, mennesker er jo ikke skapt til å klare seg helt på egenhånd?! Mennesker trenger mennesker. Hører du det hodet mitt? Hører du det ryggmargen min?

Det er en prøvelse å tillate seg selv å ta plass. Det er en øvelse å tillate stemmen sin å ha volum i det den kommer ut. Det er en øvelse i seg selv bare det å klare å få stemmen til å entre rommet. Øvelse, øvelse, øvelse. Jeg synes det er DRIT vanskelig å ta plass, jeg synes det er DRITT vanskelig å våge å romme den jeg er, vise deler av meg til andre, og stole på at de tåler meg. For ikke å snakke om hvor vanskelig jeg synes det er å skulle klare å si noe om det som smerter, si noe om sårene mine, behovene mine, og stole på at de møter meg på det, og at de også ser at jeg er så mye mer enn akkurat det. Men fillen heller, livet er for kort. Livet er for kort til å la stemmen få stanse ved halsen, livet er for kort til å ikke ta plass, livet er for kort til å ikke bry seg om andre, og til å la andre få lov til å bry seg om deg. Men det er en øvelse. Det tar tid. Jeg er LANGT ifra ferdig. De gangene stemmen kommer ut, de gangene jeg klarer å si det jeg trenger å si, og opplever å bli anerkjent og møtt på en god måte, da er det verdt all øvelse, trening og tid. Det er verdt det. For livet er for kort til å la være.

❤ Tonje Vold

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s